Når klimatiltak blir vranglære

Klimapolitikken trenger et mer positivt stempel.

Europas høyrepopulister og høyrenasjonalister har hatt EU-skepsis og innvandring som samlende temaer. Etter kaoset rundt brexit er det ikke lenger fristende å forlate EU, tvert om har oppslutningen om EU økt sterkt. Etter bølgen av asylsøkere i 2015, er flommen blitt til en sildrebekk. Om de enorme flyktningproblemene utenfor Europas grenser i Nord-Afrika og Middelhavet kan man si: Ute av syne ute av sinn. Man måtte finne noe nytt og fengende. Klima er høyrepopulismens nye tema. Klimapolitikken stemples som et påskudd for å umyndiggjøre næringsliv og befolkning og samtidig kunne belaste innbyggerne med nye avgifter.

Høyrepopulistiske eller høyrenasjonalistiske partier finnes nå i alle europeiske land. Styrken varierer. Men de sitter i regjeringen i sju land i Europa. Ved europavalget i mai fikk disse partiene opp mot 170 representanter, litt avhengig av hvordan man regner. Det utgjør en firedel av delegatene. Det som nå forener, er motstand mot klimatiltak. Noen, anført av partiet Alternativ for Tyskland, AfD, benekter rett og slett at det finnes menneskeskapte klimaendringer. Andre, med franske Marine le Pens Nasjonal Samling i spissen, tar ikke stilling, er likegyldige, men stemmer konsekvent mot ethvert forslag om miljø- og klimatiltak.

AfD framstiller seg nå som dieselbilenes fremste forsvarere. Fraksjonslederen i Forbundsdagen, Alexander Gauland, tegner gjerne et skrekkscenario av et framtidig, avindustrialisert Europa, overfylt av vindmøller og med bare elektriske biler – som til alt overmål må deles med andre. Partiets talsmann for samferdselspolitikk, Dirk Spaniel, har et noe spesielt syn på den entydige klimaforskningen som foreligger: Det at 90 prosent av alle verdens klimaforskere mener at dagens klimamodeller er riktige, er ikke noe vitenskapelig bevis for at de har rett, hevder han ifølge nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Det blir spennende å se i hvor stor grad disse partiene klarer å samarbeide i det nye Europaparlamentet. De har til nå vært delt i tre ulike, til dels stridende fraksjoner. Italias innenriksminister Matteo Salvini har forsøkt å samle dem i en felles «Allianse for folk og nasjoner». Han har fått støtte fra franske, tyske, nederlandske, finske, danske, estiske og slovakiske høyrepopulister. I alle fall i teorien. Det er åpent om flere vil slutte seg til. Dette er i første rekke nasjonalistiske partier, opptatt av seg selv og sitt eget. I utgangspunktet også motstandere av bindende internasjonalt samarbeid som kan begrense egen handlefrihet og suverenitet.

I praksis har disse partiene ofte stemt ulikt i EU-parlamentet. På programmet står nå budsjett for EU i perioden 2021 til 2027. Her ligger en rekke klimatiltak som kan skape strid, fordi noen av dem også inneholder støttetiltak. Til debatt står også den felles landbrukspolitikken. Også her blir det spørsmål om hvor mye penger EU kan bruke på støtte til begrensning av klimautslipp. I tillegg er det strid om statsgjeld og sosialpolitikk. I bunnen truer alltid asylpolitikken, der Italias Salvini krever fordeling av byrdene, noe framfor alt Polen, Ungarn og Tsjekkia sier blankt nei til.

I det nye EU-parlamentet vil høyrepopulistene og nasjonalistene kunne kreve økt innflytelse, mer taletid og plass i viktige komiteer og utredninger. De er blitt for store til at de kan overses og isoleres. Fortsatt er de langt unna noe beslutningsdyktig flertall. Det er likevel en mulighet for at de kan trekke med seg sentrum i retning av økt skepsis til klimatiltak. De har i stor grad lyktes med dette i innvandringspolitikken, der det nå er bred enighet om stengte grenser og det mange vil kalle «Festning Europa». Spennende blir også tre delstatsvalg i Tyskland, alle i det tidligere DDR: Brandenburg, Sachsen og Thüringen. Blir AfD største parti, slik det er mulighet for, kan kristeligdemokratene få panikk og la seg trekke i feil retning. Det er i så fall et tapsprosjekt fordi velgere som hovedregel foretrekker originalen framfor kopien.

Høyrepopulistene har oppgitt sin tidligere motstand mot EU og sitt ønske om å forlate unionen. Til det er fordelene for store og kaoset rundt brexit for skremmende. I stedet satser man på å endre EU innenfra med færre bindende ordninger og økt nasjonal suverenitet. Så vel USA som Russland ser gjerne et svekket EU. De ønsker ikke et sterkt, samlet Europa som konkurrent. President Donald Trump har i høylytte ordelag rost Ungarns splittende statsminister Viktor Orbán. Det er sterke indisier på betydelig russisk støtte til den EU-kritiske Marine le Pen. Både Italias Matteo Salvini og AfDs Alexander Gauland har gode og nære forbindelser til Moskva.

Klimapolitikken trenger et mer positivt stempel. Til nå har debatten vært mye preget av skrekkscenarioer om en dyster framtid, strid om stadig nye avgifter, forbud og en for de fleste uforståelig handel med klimakvoter. Dette gagner klimaskeptikerne og deres agitasjon. Viktig for å nå fram, er større vekt på suksess. Slik som et sunt miljø og renere luft, bærekraftig kommunikasjon, energisikkerhet og framtidsrettede arbeidsplasser. For det er tross alt miljøforkjemperne som har en god framtid for alle på sin side.