Når fødsler koster for mye

Utviklingen i svangerskapsomsorgen går i feil retning.

Så har vi altså kommet dit at ABC-enheten på Oslo universitetssykehus, landets mest kjente fødested for naturlige fødsler blir fratatt bærebjelken i sin omsorgsmodell, nemlig kontinuiteten. Dette skjer ikke uten kamp. Bunadsgeriljaen stryker skjortene sine i dette nu og jeg kjenner meg som en del av en fortvila vegg som reiser seg og krever ordet. Vær så snill hør: Utviklingen i svangerskapsomsorgen går virkelig i en alarmerende retning!

Når vi blir født har vi trolig vårt høyeste nivå av stresshormoner noensinne. Dette er biologisk forventet, vi er programmert til å takle denne enorme påkjenningen livet har tiltenkt oss. Det samme gjelder for kvinnen, hun er utstyrt med de beste evner til å skulle kunne takle barnefødsler. Riktignok i symbiose med et samspill av hormoner som lever sitt eget liv, og er sårbart for påvirkning i form av ytre stress.

Stress kan lett oppstå innenfor rammene av hva som defineres som et normalt forløp på sykehuset, med tanke på hvor lang tid vi rent samfunnsøkonomisk har satt av til en fødsel, samt risikostatistikk. At fødsel er blitt så lite risikofylt for mor og barn, som tilfellet er i Norge i dag, er fantastisk. At den jevne kvinne behandles som (og dermed også føler seg som) en pasient i fødselssituasjonen, fremfor en aktør med de beste forutsetninger til å takle denne opplevelsen, er trist.

Vår offentlige barselomsorg har den siste tiden blitt omtalt som en salderingspost for å spare penger. Jordmorstyrte avdelinger med fokus på individuell tilrettelegging av fødsel, basert på kvinnens iboende ressurser, er gjennomgående truet av nedleggelse – fordi de koster for mye.

ABC-enheten praktiserer helhetlig omsorg med svangerskapskontroller, fødselshjelp og barselomsorg i samme avdeling, med samme personale. De er spesialiserte på naturlige hjelpemidler, prioriterer tilstedeværelse og legger i barselperioden forholdene til rette slik at mor, barn, og partner kan være sammen.

Jeg har virkelig sett frem til mine fødsler. Jeg har fordypet meg i emnet med genuin nysgjerrighet, og lagt en plan for hvordan jeg har ønsket å legge til rette, selvfølgelig med en visshet om at nødvendige behov for justeringer kunne oppstå underveis. Essensielt for min trygghet har vært vissheten om jeg på ABC, nettopp får eie og ha medbestemmelse over egen fødselsopplevelse, i kjente omgivelser. Jordmødrene her har gjennomgående i svangerskapene møtt meg med respekt for mine behov. To barn har jeg tatt imot helt selv, med mannen min sammen med meg i badekaret. Noen timer etter nedkomsten, har søsknene fått komme til sykehuset og flyttet opp i senga til oss. I disse omgivelsene har fødslene fått bli mine aller vakreste opplevelser, og ikke minst gitt barna mine upåklagelige innganger til selve livet. Alle involverte jordmødre har bidratt på et vis som klassifiserer dem til å få julekort fra vår familie i resten av sitt liv.

Dessverre er det ikke først og fremst historier som mine som florerer og preger tonen i fødselssjargongen i vårt samfunn. Normale fødsler har blitt det unormale og innstramminger og effektivisering i barselomsorgen er dessverre i vinden.

I Aftenposten 2/2-18 blir professor Ellen Blix på jordmorutdanningen ved OsloMet intervjuet om den økende bruken av medisiner eller inngrep ved fødsler: «Jeg skulle ønske samfunnet i utgangspunktet så på fødselen som en normal hendelse, snarere enn en risikomedisinsk hendelse. Fødselen blir unødvendig sykeliggjort» sier Blix i intervjuet.

Madeleine Schultz skrev om nettopp dette i Agenda Magasin 25/2-18, inspirert av sin egen fødselsopplevelse. Hun kan berette om at Norges helsevesen drives gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF er en aktivitetsbasert finansieringsordning fra staten til de regionale helseforetakene, som i praksis betyr at større innsats (mer komplisert), gir større utbetaling til sykehusene. Hvor mye sykehusene får, verdsettes etter DRG-taksten. Hvert inngrep har en DRG-takst som skal gjenspeile kostnadene ved det inngrepet. En vaginal fødsel uten hjelpemidler, har en lavere DRG-takst enn en operativ forløsning, som igjen har en lavere DRG-takst enn et keisersnitt. Det ble gjort ulike inngrep ved 36,1 prosent av alle fødsler i Norge i 2016. Det er en seksdobling på 50 år. Dette skjer mens WHO i global sammenheng har definert overintervensjon i fødsel som et like reelt problem som mangel på tilgang til medisinsk hjelp.

I 1950-årene var liggetiden på barsel opptil 14 dager. I 1960-årene minimum åtte døgn. Da Schultz selv fødte var hun én natt på barselavdeling, og to netter på barselhotell. På Haukeland sykehus i Bergen er det nå et uttalt mål at det innen 2023 forventes at 40 prosent av alle barselkvinner reiser hjem bare 6–8 timer etter fødsel. Ammeveiledningen foregår via skjerm eller power-point i plenum. Rekordmange mødre får fødselsdepresjon.

I Norge fødes det rundt 60.000 barn i året. Mellom 80 og 150 av disse fødes hjemme. Ellen Blix kan fortelle at kvinner som føder hjemme har lavere risiko for komplikasjoner, og mindre behov for inngrep, sammenlignet med de som føder på sykehus. Å føde hjemme med assistanse av jordmor og tilgang til overflytting til sykehus ved behov, gjør at den gravide skjermes for avbrytelser og får tiden til å fullføre den naturlige prosessen. ABC-enheten legger med sitt unike tilbud til rette for at kvinner kan føde nettopp innenfor slike optimale rammer, med et sykehus i trygg beredskap – vegg i vegg.

Offentlige retningslinjer lover oss en differensiert fødselsomsorg, men i praksis homogeniseres tilbudet i rasende fart. I svangerskapsomsorgen bør vi fra ende til annen etterstrebe et system bygd på respekt for de involverte hovedpersonene og til naturens uovertruffenhet, hvor de medisinske ressursene kan brukes i de tilfellene hvor det faktisk er nødvendig. Dette er åpenbart også det mest gunstige rent samfunnsøkonomisk, om vi er helt nødt til å bryte det ned i tall. Kapitalismens instrumentelle vugge imøtekommer verken fødende kvinner eller spedbarnas primærbehov.