Når alt henger sammen med alt

Norge og andre vestlige land må snart bestemme seg: Skal Huawei få delta i utbyggingen av det nye 5G-nettet? Eller skal det holdes utenfor?

President Trump synes å ha bestemt seg. I forrige uke signerte han et presidentdekret som straks ble tolket som et forbud. «Jeg, Donald J. Trump, ser at fremmede motstandere i økende grad utnytter sårbarhetene i vår informasjonsteknologi … Jeg erklærer derfor nasjonal unntakstilstand for å kunne møte denne trusselen.» Presidenten forbød i sitt dekret enhver import av produkter og komponenter fra slike «motstandere».

Huawei ble ikke nevnt med navn, men alle forsto hvem som var adressat. Nyheten ble mottatt med bifall i Kongressen, men ikke i amerikansk næringsliv, som merker ringvirkningene av Trumps handelskrig. Et stort antall amerikanske høyteknologiselskaper har et tett samarbeid med i Kina. Apple er bare ett eksempel. Nå frykter de mottiltak hvis Trump gjør alvor av sin trussel.

Trumps initiativ førte til at Huawei-aksjen falt på børsene i Asia og USA. Men amerikanske aksjer ble også dratt med i fallet. Huawei kjøpte i fjor komponenter fra andre land til en verdi av 70 milliarder amerikanske dollar. Importen fra USA ble anslått til 11 milliarder dollar. De amerikanske leverandørene risikerer nå å gå på en stygg smell. Som en hardt presset direktør konstaterer: «Jeg har ansvaret for 12.000 ansatte.»

Alt henger sammen med alt. Spørsmålet mange stiller seg, er om Trump virkelig kan overse dette faktum. Forholdet mellom USA og Kina ble normalisert i 1979. På det tidspunkt var det knapt noen kontakt mellom de to. Siden da har samhandelen eksplodert. Flere tusen amerikanske selskaper har gjort seg avhengige av Kina-markedet. Nå ber de presidenten om å vise måtehold og finne løsninger til felles beste.

Trump kan inntil videre slå seg på brystet og erklære at amerikansk økonomi går godt. Bruttonasjonalproduktet (BNP) ventes å vokse med mellom to og tre prosent i 2019, og arbeidsledigheten er lavere enn på lenge. Trump argumenterer med at de økonomiske følgene av Kinas mottiltak er små sammenlignet med den gevinsten som blinker i det fjerne.

Kinas faktiske tilstand er det vanskeligere å si noe om. Kinesisk statistikk er ikke troverdig. Regjeringen spår en vekst i inneværende år på vel seks prosent. Det er langt høyere enn USAs, men Kinas laveste siden 1990. Kinesiske eksperter antyder at handelskrigen kan tvinge vekstraten ned på femtallet. De amerikanske straffetiltakene har rammet deler av kinesisk eksportindustri hardt, og hundretusener, hvis ikke flere, er satt på gaten.

I en tale i forrige uke advarte president og partisjef Xi Jinping mot «politisk ustabilitet». Advarselen kom samtidig med at Kina skjerper sikkerhetstiltakene før 30-årsjubileet for oppstanden i 1989. Nesten en million mennesker deltok i demonstrasjonene som endte med hærens drap på et ukjent antall sivile. To uker tidligere hadde Mikhail Gorbatsjov besøkt Beijing. Da røykskyene hadde lagt seg, konkluderte Kinas daværende leder, Deng Xiaoping, med at landet aldri måtte gjøre som ham, å tillate «glasnost» og «perestrojka».

Xi Jinping er skjønt enig med sin forgjenger. Aldri har det vært vanskeligere å organisere en opposisjon i Kina enn nå. Dissidenter blir pågrepet for den minste ting. Men president Trump vil han ikke kunne knekke, i hvert fall ikke med det første. Xi må nå forholde seg til at USA, og kanskje også Europa, er i ferd med å distansere seg fra Kina. Uheldigvis har han bare seg selv å bebreide. Siden han overtok for sju år siden, har han hatt flere muligheter til å komme USA og andre i møte, uten å gripe noen av dem.

For øyeblikket er det ingen forhandlingskontakt mellom partene. Kina fikk i fjor en frist til 1. mars med å innfri USAs krav. Nå sier en overbærende Trump at han har tid til å vente. I slutten av juni møtes de to presidentene på G20-landenes samling i den japanske byen Osaka. Det betyr at de har seks uker på å meisle ut en avtale. Men hvilken?

I beste fall vil de kunne inngå kompromiss som kan gjenopprette noe av samarbeidsforholdet. Men USAs mistillit handler ikke bare om dollar og cent. Den stikker dypere og skyldes det enkle faktum at Kina har overtatt USAs rolle som verdens største økonomi (basert på kjøpekraftsparitet, PPP). Rollebyttet får politiske og militære følger. Kina vil i økende grad bli i stand til å diktere verden sine betingelser, hvilket forklarer hvorfor ledende politikere i inn- og utland blir så vage når Kina bringes på bane. Det internasjonale pengefondet tror at Kinas økonomi vil være dobbelt så stor som USAs i 2030. Om Kina hadde vært som «alle andre», ville det være til å leve med – kanskje. Men landet står i en særstilling på grunn av sin totalitære ideologi og strenge styreform. Det mange med rette frykter, er at den politiske smitten fra verdens største diktatur skal undergrave vår trygge, demokratiske livsform. Det er heller ikke utenkelig at Kina og Vesten en dag vil havne i en militær konfrontasjon. Begge ruster opp med det for øye. Og her kommer Huawei inn i bildet. Det nye 5G-nettet betegnes som et kvantesprang i kommunikasjonsteknologien. Det blir nervesystemet for alt samband, selv for avanserte forsvarssystemer. Da er det ikke likegyldig hvem som står for utbygging og drift.

Det er uforståelig at denne diskusjonen ikke er kommet før. Like uforståelig er det at USA, som er verdensledende på høyteknologi, ikke har klart å dyrke fram et konkurransedyktig alternativ til Huawei. Selskapet fremstår som billigst og best på alt. Et kobbel av andre kinesiske selskaper står også klare til å utkonkurrere sine vestlige motparter. Det vil Norge merke straks regjeringen har signert den bebudede frihandelsavtalen med Kina.

Det betyr at vi står ved et veiskille som krever åpne politiske diskusjoner. De politiske partiene kan ikke lenger skyve dem under teppet, slik de hittil har gjort. I Norge kan vi diskutere ulv og bompenger i måneder og år, men Kina synes å være et ikke-tema på høyt nivå. USA og EU er i ferd med å ta debatten – rett og slett fordi den måtte komme.