Når alle bare roper

«Ord er mektige våpen – misbruk dem ikke», heter det i pressens eget etiske regelverk. Det er det verdt å notere seg for norske medier på vei inn i valgkampen.

Mandag ble valgkampen sparket igang for alvor. Høyres sommervakt hadde gjort sitt ytterste for å lime Arbeiderpartiet til Rødt. Et parti Høyre virker patologisk opptatt av. Men nå var fellesferien over, hanskene var av. På forsiden av VG kunne vi lese i krigstyper «TIL ANGREP PÅ TAJIK». Forsidas andre halvdel var viet et virkelig angrep, de to i USA som i helga kostet over 30 mennesker livet.

Det tabloide, sleggesvingende nyhetsspråket er ofte plumpt og dumt, men like ofte er det lekent og treffende. Alltid er det håndverk, og i dette faget er desken i VG best. Men i dekninga av vår hjemlige politikk er dette avisspråket i ferd med å miste sine valører. Det skrikes og det brukes ord som slett ikke bør brukes om politikken i vårt fredelige hjørne av verden.

Mandag kveld kunne man lese følgende tre titler på VGs nettside: Papiravisens «TIL ANGREP PÅ TAJIK» var spritet opp på VG Nett til «Ordkrig om ytringsfrihet». Jonas Gahr Støres kritikk av Høyres eldrepolitikk ble på nett til «Her er Støres eldreslakt av Høyre». Omtalen av høstens første debattduell mellom Støre og statsminister Erna Solberg ble konkludert slik: «Kranglet om skolemat».

Ett døgn med valgkamp og vi kunne kvittere ut bruk av «angrep», «slakt», «krangel» og «ordkrig».

I samme avis tirsdag kunne man lese en innsiktsfull kommentar av avisas debattredaktør med tittelen «Et forsvar for godheten», en påminnelse om at godhet som moralsk og politisk rettesnor igjen bør bli en standard. Dette støttes fullhjertet. Hans Petter Sjøli peker på historiker Terje Tvedts konstruksjon «godhetstyrann» som et språklig misfoster, et ord som tapper språket for mening. «Når god blir til ond, mister språket mening. Ikke minst fordi vi lever i en tid der verdens mektigste stadig slenger rundt seg med ord og karakteristikker som forgifter samfunnsdebatten. Nei, vi er ikke der i Norge ennå, for vi er velsignet med en jevnt over anstendig politikerklasse som snakker sak, ikke person».

Nei, vi er ikke der, men er vi ikke på vei? Politikerne har et stort ansvar. Når høyresiden kaller et moderat Arbeiderparti for kommunister, gjør de noe med proporsjonene i den politiske debatten og i språket. Når Høyres Mathilde Tybring-Gjedde kaller sin politiske hovedmotstanders argumentasjon for «surrealistisk» (VG 3. juli) og Civitas Kristin Clemet mener Agenda-leder Trygve Svenssons påstand om EØS er «absurd» på sin blogg, gjør man ikke den offentlige tonen noen tjeneste. Arbeiderpartiets Martin Henriksen sa til NRK i går at Tybring-Gjedde i en debatt om skole snakket «rent tøv». Dette er en spiral. Politikernes ansvar deles med budbringerne. Jeg vil si at når VG bruker «angrep», «slakter», «krangel» og «ordkrig» om norsk politikk, gjør den det samme: Avisa undergraver språkets faktiske mening. Ordene devalueres. Og i Dagbladet lørdag skrev politisk kommentator Marie Simonsen om «borgerkrig i Norge». Det er ikke grunnlag for å bruke den type dramatisk terminologi om norsk politikk, som typisk er preget av konsensus.

Det er ikke sikkert at VG er verre enn noen andre aviser eller medier i norsk offentlighet. Vi i Dagsavisen har garantert våre svin på skogen i jakten på oppmerksomheten. Men VG er vårt største og uten sidestykke mest innflytelsesrike medium. Gard Steiros mediehus har enorm makt, og med stor makt følger stort ansvar. Når VG alminneliggjør et språk som holdningsløst brukes for å skape stopp-effekt, smitter dette også over på avisas 2,5 millioner leseres opplevelse av språket. Ordene vi i mediene bruker, pipler inn i hverdagsspråket, ut i bloggene og til trollene. Språk kan forme tanker og holdninger, og nyhetsformidling former vårt verdenssyn. «If it bleeds, it leads». Nyheter er i sitt vesen negative. «Nyhetenes natur forvrenger sannsynligvis folk syn på verden», skriver den canadisk-amerikanske Harvard-professoren Steven Pinker i The Guardian. Sjøli i VG skriver: «Politikk er også en kamp om det man noe høystemt kan kalle «nasjonens sjel»; om hvilken atmosfære som bør råde i samfunnet – og hvilket språk vi bruker om hverandre». Han har helt rett, og burde ta dette videre i eget hus. Det er også viktig hva slags språk som blir brukt om verden av mediene.

Ordene blir større og større, der ute i Donald og Boris sine sfærer, men også her hjemme. Utviklingen har fulgt hastigheten i nyhetshjulet. Jo fortere det går, desto større må ordene bli for at publikum skal rekke å fange opp budskapet. Den avdøde svenske samfunnsforskeren Hans Rosling skriver i sin siste bok «Factfulness» om nettopp hvorfor verden misforstås som verre enn den virkelig er og hvordan faktaene forsvinner i ord og forutinntatthet. Han skriver om menneskets nedarvede, livreddende anlegg for dramatikk: «Men vi må lære å kontrollere dramainntaket vårt, ellers vil appetitten for det dramatiske gå for langt og hindre oss i å se verden slik den er».

Det er kloke ord både journalister, redaktører, politikere og lesere kan notere seg.