Nå rykker vi tilbake til start

Terningene kastes igjen flittig rundt Monopol-spillet. Hvem vil flytte den grønne brikken?

«Spiller det noen rolle om Margaret Thatcher vant valget i 1979, og ikke Labour?» spurte den britiske historikeren Dominic Sandbrook i en podkast nylig. Han skal ha skrevet en av fjorårets beste bøker på øyriket, «Who Dares Wins», om nettopp Thatchers blå sjokkresept. «Hadde Storbritannia vært i en annen situasjon nå, hadde livene våre vært annerledes? Sannsynligvis ikke. Den teknologiske utviklinga, de dype økonomiske og kulturelle endringene, har ingenting med politikere å gjøre», fortsatte han.

Utsagnet er sikkert frustrerende for fremadstormende folkevalgte som vil markere seg og sette sine avtrykk på historien. KrFs Kjell Ingolf Ropstad fikk kjenne på maktesløsheten denne uka da han prøvde å demme opp mot en utvikling innen bioteknologien som for lengst hadde nådd alle andres kyster. Når noe er modent, så nytter det ikke å stå imot. Selv ikke med en regjeringsplattform. Ropstad kjempet mot tidsånden. Og tapte.

Det er ikke Ropstads tilkortkommenhet som er skremmende, men alle de andre politikernes. For vi små hverdagsmennesker liker jo å trøste oss med at vi tross alt har lederne, de som passer på oss. Noen har styringa. Det er en kaptein på brua, og det er mening og retning på denne tilværelsen som varer i pluss/minus 80 år og så et uendelig intet.

Les også: Ta med dugnaden ut i gatene

Jeg har tenkt mye på Sandbrooks avskriving av politikernes reelle innflytelse på livene våre. Kanskje er det også sånn Erna Solberg tenker når hun i den tredje krisepakka i går satte av lite imponerende 3,6 av 27 miliarder kroner til grønn omstilling. Que sera, sera. Det som skjer, det skjer. Hva om ingen egentlig styrer, men at vi alle er små korker på et opprørt hav som kaster oss til venstre og høyre? Fram og tilbake på denne rene og pyntelige aksen som vi har valgt som bilde på den politiske tautrekkinga. Sannheten er at vi rives i ikke bare av krefter som tar oss til høyre eller venstre, men også opp og ned, framover og bakover.

Med globaliseringa som fulgte etter murens fall, har det politiske maktvakuumet blitt enda større. Kontrollen mindre, avgitt til kreftene som virker. Kapitalen er grenseløs og flyter dit den får best vilkår. Landenes nasjonale kontroll blir mindre. Vår formue er satt i aksjer på verdens børser og flyter rimelig fritt rundt med landets demokratiske ledelse på en armlengdes avstand. Ikke engang ansettelsen av ny sjef i folkets fond skal politikerne ha noe med å gjøre. Bankens kontrollorgan, representantskapet utnevnt av Stortinget og bestående av tidligere parlamentarikere, prøvde å antyde at Nicolai Tangen var et mindre klokt valg, men de som kan penger, vet best. Landets nasjonale oljeselskap har klart å tape 200 milliarder uten at eieren, olje- og energiministeren, hadde fått det med seg. Kapitalismen er vår tids trumf, den overstyrer alt. Ingen andre ideer å konkurrere med. Og i det moderne kaosets tid, finner vi mening, system og trygghet i pengenes logikk. Det er tidsånden. Og vi er alle litt Ropstad. Urolige for utviklingen.

Uka har vært dominert av historier om opptur. Den økonomiske pendelen svinger nå tilbake med full kraft. USAs børser er på vei opp. Oslo Børs det samme. Koronatapene er hentet inn. Optimismen rår igjen. I går kom beskjeden om at det var blitt 65.000 færre arbeidsledige i mai. Nordmenns kortbruk har aldri vært høyere og april var en strålende shoppingmåned. Regjeringen kan klappe i henda over Holdenutvalget som viste at korona ikke hadde vært så dyrt som vi fryktet, og snart er det som om pandemien aldri kom. Kreftene vil ha oss tilbake dit vi var før koronaen. Nullrente flytter all verdens kapital tilbake på børs, den har ikke noe annet sted å gjøre av seg. Og der skaper den masse aktivitet, vekst og utvikling. Og all verdens lommebøker kan igjen gå uavkortet til forbruk og ikke på å betale lån. Alle hjerter gleder seg. Men er veksten og forbruket bærekraftig?

Solbergs kurs virker nå å være å gjenopprette, å rykke tilbake til start, til utgangspunktet før 12. mars. Berge norske arbeidsplasser, opp med aktiviteten, opp med trykket. Det er tross alt valg neste år. Det er bare ett problem: Den andre krisa. Den virkelige krisa. The Economist skriver denne uka, nærmest som et krav: «Seize the moment», om koronakrisas unike mulighet til å bruke krisa til å tenke nytt. Er gårsdagens små milliarder fra Solberg å gripe muligheten? I EUs nye krisepakke er hver fjerde euro grønn.

Les også: Pasienten Norge

Det internasjonale energibyrået antar at koronakrisa vil senke utslippene av klimagasser med opp til 8 prosent i 2020. Det største fallet etter krigen. Det høres bra ut, men viser også hvor vanskelig det er. For det er ikke nok. Det vil ikke ha effekt på oppvarmingen. Vi stoppet en hel verden i to måneder, bråstopp for bil, båt, fly og folk, og har likevel 90 prosent igjen av det totale karbonkuttet som må gjøres for å være i rute til å nå Paris-avtalens mål. Men sjansen er der nå. Grønn energi er på vei fram, og oljeprisen så lav at det snart ikke er lønnsomt å utdrive. Dette er øyeblikket for å snu, billigere grønt kan med de rette insentiver (karbonprising) erstatte sort, men Norge pumper 100 milliarder i skattelette inn i oljenæringen etter koronastoppet. Mens 3,6 milliarder er øremerka grønt skifte. Betyr det omstilling eller business as usual?

Det siste er det ikke framtid i. Kinas utslipp har akselerert tilbake til normalen etter koronaen. Trumps USA har gått i feil retning og vil fortsette med det. Etterspørselen i verden etter olje vil ta seg opp igjen, slik den har gjort etter hver krise. Likevel er The Economist håpefull i sin konklusjon da den skriver at det ser «mindre og mindre usannsynlig ut» at fossil energi når toppen på 2020-tallet, men at det avhenger av hva verdens regjeringer nå gjør på vei ut av pandemien.

Det blir mer enn spennende å se hva Kreftene – kulturen og økonomien – vil. Hva terningen viser. Que sera, sera. Men det aller mest skremmende med historikerens nedvurdering av politikerne, er at perspektivet vårt ikke lenger er evig og det opprørte havet kan ikke lenger ta oss dit det vil. Politikerne må styre nå. Det som skjer, kan ikke bare få skje.