Nå koser vi oss fælt, dere!

Når skal den norske dramabransjen våge å lage noe som vekker oss i sofakroken? Vi har kost oss lenge nok med norske TV-serier nå.

Det tok «Exit» en uke å bli en ny suksess for NRK. Seriens skildringer av de fire fælt rike fyrenes ekstreme livsførsel har vakt oppsikt, men har til gode å reise debatt om denne sida av det norske samfunnet. Å kalle «Exit» ubehagelig eller sjokkerende er en kraftig overdrivelse. Vi lager ikke rystende TV-drama her i landet. Norsk dramas første oppgave er å underholde, ikke skape ubehag i stuene. De usle millionene vi har til norsk dramaproduksjon skal samle, ikke skremme publikum. Norsk drama skal holde oss foran skjermen, ikke få oss til å skru av. Slik har det strengt tatt vært siden en samlet bransje startet offensiven for å vinne en Emmy-pris i 2007.

«Exit» blir en lystig opplevelse sammenlignet med høstens virkelig ubehagelige TV-opplevelse. Den amerikanske «Unbelievable», Netflix-serien som forteller en sann historie om to voldtektsofres skjebne i USA. Dette er en lavmælt skildring om hvordan politi, støtteapparat og nærmiljø svikter ofrene for overgrep. Ofrene blir mistrodd, en av jentene blir siktet for falsk forklaring. Dette er i sannhet en rystende opplevelse, på ingen måte en serie egnet for hygge og fråtsing en TV-kveld. Dramaserien ønsker å si noe vektig om et system som i praksis svikter de det er ment å hjelpe. «Unbelievable» har noe på hjertet, samfunnskritikk og ønsket om å skape ettertanke, debatt.

Når får vi serien av «Unbelievable»-kaliber på norsk? Listen over norsk drama vi har i vente de neste par-tre årene, forteller om bredt anlagte satsinger med stort kommersielt potensial. Vi skal underholdes i lang tid framover. Det blir mer krim og spenning, flere kapitler norsk krigshistorie, thrillere, humor, mer oljeeventyr i episk familiesagaramme, blant annet.

Neste år kommer «22. juli», en serie som garantert vil sette følelsene i gang, men skildringene av terrorangrepenes konsekvens har ikke først og fremst samfunnskritikk på agendaen.

Enkelte prosjekter har potensial til å bli noe mer enn underholdning. Som Per-Olav Sørensens «Kommando», som skal handle om Norges rolle under Libya-krigen i 2011. Sørensens NRK-suksess «Nobel» viste antydninger til systemkritikk, men endte i emosjonelt drama, dunder og brak. «Mammon»-skaper Gjermund Eriksens «Furia», serien som handler om infiltrasjon av er høyreekstrem miljø. Men disse lages for den kommersielle aktøren Viaplay, hvis mange serier om det svenske samfunnet byr på mer spenning, sex og action enn skarp politisk tenkning. Over nyttår kommer «Heksejakt» på TV 2, men forhåndsomtalen av Siv Rajendram og Anna Bache-Wiigs nye prosjekt er «drivende historie om maktkamp og korrupsjon».

Det er svært lenge siden en norsk film eller -serie vekket så sterke reaksjoner at det havna på forsida av avisene. Det har vel knapt skjedd siden «Hard Asfalt» i 1982, boka og filmen som traff samtida så hardt at den vakte debatt om omsorgsapparatets behandling av rusmisbrukere og prostituerte. Norsk asfalt har ikke blitt særlig mykere på 37 år, men en realistisk dramaserie om Nav og de som lever i skyggen kan vi se langt etter i 2019.

Vi liker helteskildringene. Vi trenger dem. Men vi må bli fortalt noe mer enn feel good-historier og selvdyrking. Den norske virkeligheten er ikke bare himmelblå.

Hvilke filmer og TV-serier som ser dagens lys, forteller hva de som sitter med penger og støtteordninger foretrekker. Det finnes prosjekter som aldri realiseres. Som Anders T. Andersens film om Henry Rinnan, en fryktet nazistisk torturist i okkupasjonsårene. Dette skulle være en svært mørk historie og et dypdykk i et menneskesinn. Ikke akkurat en helteskildring, som mengden av prosjektene vi har fått servert på løpende bånd de siste årene: «Max Manus» og «Kampen om tungtvannet», langfilmgjesp som «Kon-Tiki».

Kulturminister Trine Skei Grande, som stadig sitter på pengesekken som bransjen er avhengig av, uttalte i sommer at målet bak støttepolitikken til film og TV-drama er «gode norske produksjoner som selger og skaper nyvinning».

NRKs første svar på utspillet er «Exit», som er solgt inn som en sjokkserie, og som NRK ikke har unngått å påpeke alt hadde vunnet prestisjefylt pris på en internasjonal seriefestival i Frankrike. Oppdrag utført, med andre ord.

«Exit» er en bortkasta mulighet, all den tid serien heller fokuserer på dyre solbriller og fete biler framfor mørke menneskesinn. «Exit» unngår elegant å problematisere noe, hvordan vi i all verden har fått et lukket parallellsamfunn med en klasse superrike, om sosiale ulikheter og skjevheter i Norge.

NRK Dramas sjef, Ivar Køhn, har tidligere understreket at Norges største serieprodusent skal lage brede dramaserier av høy kvalitet, men også ha mangfold i type serier. Det er ikke tvil om at NRK har nådd bredt. Mangfoldet i dramaserier må man derimot fortsatt jobbe med. Jeg ønsker meg en norsk dramaserie som kan ryste oss i grunnvollene, som reiser ubehagelige spørsmål, til og med kanskje reise andre spørsmål enn om hvor ofte søkkrike menn egentlig har gruppesex. TV-drama er fortsatt et fortellermedium med stor gjennomslagskraft.

Det er vel ikke tvil om at vi ville hatt godt av å bli foret med noe annet enn lett tilgjengelig underholdning. Etter at prisene begynte å drysse over norske (gode) serier, sikter norsk dramaproduksjon mot de høye seertallene, etter populariteten. Å være kommersiell og kul nok og gjerne by på så lett tilgjengelige norske historier at de kan nå det enorme publikummet der ute i verden også. Bli kjøpt av HBO! Bli en remake! Vinne pris på en seriefestival til!

Så får vi heller bare kose oss i hjel.