Muslimer som smittekilde?

Antirasisme er ikke kulturkrig: Men en kamp for alles menneskeverd.

«Se opp for virus! Men ikke nevn smittekilden!» er tittelen på Minerva-skribent Kjetil Rolness sitt svar til Ervin Kohns kronikk i Aftenposten om vår tids jødehat.

Rolness velger å utpeke muslimer som smittekilden, og overser at Kohn, de norske jødenes leder, på ingen måte har pekt på en bestemt minoritetsgruppe i Norge som bæreren av det antisemittiske viruset.

Ifølge Store medisinske leksikon er «smittekilde» definert som: «Smittekilde, kilde som smittestoff, dvs. bakterie, virus, sopp eller parasitt (jf. smitte), kommer fra».

Man slipper unna med slik dehumaniserende retorikk fordi muslimfiendtlighet er normalisert i den offentlige samtalen i Norge etter 22. juli.

Resultatet av denne normaliseringen er blant annet at en viktig debatt om antisemittisme blir brukt som enda et redskap i kulturkrigernes verktøykasse.

Denne debatten beskriver også den grunnleggende mangelen på historiekunnskap hos Rolness og hans meningsfeller. Den største smittekilden til antisemittisme i Norge, Europa og store deler av verden finner vi i europeisk historie.

Dette var også hovedpoenget til Kohn.

Kjetil Rolness. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Er det kampen mot antisemittismen som er kulturkrigeres hovedagenda, eller er det kampen mot muslimer og innvandrere? Frode Helland skriver om denne utviklingen i sin nye bok «Rasismens retorikk».

Hellands bok tar for seg essensen av dagsaktuelle og relevante rasismedebatter, og antisemittisme i norsk offentlighet i første halvdel av 1900-tallet.

Bokas siste kapittel er en analyse av Rolness’ bidrag i islam- og innvandringsdebatten de siste årene. Helland viser hvordan Rolness har bidratt til å normalisere islamofobi i samfunnsdebatten og hvordan han for det meste har sluppet unna med det.

Helland viser også likhetene mellom antisemittisme og muslimfiendtlighet. Likheter som mange i dagens debatter ikke anerkjenner eller ikke ønsker å se.

En antisemitt er også sannsynligvis en islamofob og vice versa.

Ingeborg Senneset som er kommentator i Aftenposten, fulgte opp Kohn og Rolness sine innlegg og siterte helt ukritisk sistnevnte på at muslimer er en «smittekilde», uten å problematisere tyngden av å bruke et sånt ord om en minoritetsgruppe.

Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har siden tatt debatten i avisen Utrop, hvor han kritiserte Senneset, Rolness, Aftenposten og medias formidling av en rapport fra 2017 i regi av Holocaustsenteret.

Herbjørnsrud havnet i en opphetet debatt med forskerne bak rapporten.

Ifølge Herbjørnsrud har mediene og en rekke kommentatorer i norsk offentlighet brukt rapporten som kilde for å vise at den mest antisemittiske gruppen i Norge er den muslimske minoriteten.

Dette er ifølge Herbjørnsrud feil og han trekker fram en IMDI-rapport fra 2015 som viste andre funn enn HL-rapporten. Man kan sikkert si mye om denne pågående debatten om hvem som er mest antisemittisk.

Men jeg vil heller fokusere på det vesentlige: Hva vil det si å være en antirasist i vår tid? Som norsk muslim og antirasist, er jeg mest interessert i hvordan vi kan bekjempe alle former av rasisme.

Jeg har flere ganger involvert meg i debatter om antisemittisme og skrevet om antisemittiske konspirasjonsteorier blant noen muslimer.

Dette er et tema som er viktig å belyse og et onde som er viktig å bekjempe.

Dette er ikke et muslimsk antisemittisme-problem, like lite som islamofobi ene og alene er et Frp-problem. Antisemittisme er først og fremst et samfunnsproblem. Kampen mot antisemittisme kan ikke tas som en kulturkrig.

Kritikken og nyansene som Dag Herbjørnsrud, Hasti Hamidi og Umar Ashraf tok opp i Utrop og Pamir Ehsas i Aftenposten, er viktige å ha med i debatten.

Og det er viktig at vi ikke skaper et hierarki av rasismen.

Hvor det viktige ikke blir bekjempelse av alle former av rasisme, men å skape en rangordning der visse former for rasisme er verre enn andre. Ved å lage et rasisme-hierarki tilrettelegger vi for at visse former av rasisme blant majoritetsbefolkningen blir usynlige fordi «smittekilden» tilsynelatende allerede er etablert. Da gjør vi oss selv som samfunn en gedigen bjørnetjeneste.

Den anerkjente rasisme-forskeren og sosiologen Alana Lentin påpeker også dette i en artikkel i The Guardian om rasisme og det kommende valget i Storbritannia. Ifølge Lentin, som selv er australsk jøde, har debatter om antisemittismen i Corbyns Labour-parti blitt misbrukt av de konservative.

Men de har selv et problem med både antisemittisme og islamofobi.

Den nåværende lederen av det konservative partiet og landets statsminister Boris Johnson har produsert antisemittiske, islamofobe og rasistiske tekster i mange år. Ifølge Lentin er denne hierarkiske inndelingen av rasisme i vår tid til dels forståelig, det vil si fra et historisk perspektiv. Jødehat er forbundet med de mørkeste og voldeligste kapitlene i verdenshistorien.

Antisemittiske konspirasjonsteorier har en bestemt endestasjon: folkemord. Derfor er det, uavhengig av hva som kommer fram i den norske debatten, urovekkende at mange av oss – muslimer og ikke-muslimer – tror på antisemittiske konspirasjonsteorier, som HL-rapporten peker på. Det burde skremme oss til å ta et reelt tak i dette problemet, snarere enn å peke på muslimer som den suverene «smittekilden».

Vi må bekjempe antisemittene som trakasserer våre jødiske medborgere. Vi må bekjempe nazistene og fascistene.

Vi må bekjempe islamofoben som drar i hijaben til en småbarnsmor og roper: «Slike muslimer som deg burde utryddes». Vi må ikke begrense debatten og samtalen om rasisme, antisemittisme og islamofobi til det som skrives i kommentarfeltene, men vi må se på hvordan rasismen manifesterer seg i våre gater, nabolag, arbeidsplasser, klasserom, familieselskaper og generelt i vår offentlighet, og viktigst av alt: I våre maktinstitusjoner.

Antirasisme i vår tid er forpliktende.

Forpliktende for hvilke strategier vi velger, hvordan vi adresserer rasismen, hvordan vi bekjemper den og hvordan vi får med oss med flere i kampen mot den. Fordi rasisme skal ikke ha noen plass i det norske samfunnet. Kampen mot rasisme og antisemittisme er ikke en kulturkrig, men en demokratisk kamp for alles menneskeverd.