Mors tro

Avisen Vårt Land har en fin portrettspalte som heter «Min tro», der mennesker reflekterer over eksistensielle spørsmål. Heldigvis er det et sted man kan tvile også.

Jeg har møtt sterkt engasjerte mennesker som mener det er helt feil å sette sine bein i kirken, kanskje spesielt for en som leder Dagsavisen, med vår historie og verdier. Derfor tenker jeg at det ikke kan ha vært bare enkelt for Jonas Gahr Støre som åpent troende Arbeiderparti-leder.

For min egen del tror jeg mest på ting som antirasisme og rettferdighet. Det fikk jeg innprentet i meg fra min mor, feministen og rødstrømpen, fra jeg var liten.

Når jeg er i tvil og trenger noen å snakke med, skjer det ikke så rent sjelden at jeg ringer henne som alltid har vært der for meg. Så ble det også til at jeg tok opp telefonen og ringte nordover da jeg vurderte om jeg skulle svare ja på Vårt Lands forespørsel om å stille opp i den nevnte «Min tro»-spalten i morgen.

«Du vet, jeg ber jo for deg hver kveld», sa min mor på telefonen. «Hæ, ber du for meg?», svarte jeg. Riktignok er jeg vokst opp med Fadervår hjemme hos min mormor, selv om min morfar nok trodde mer på Einar Gerhardsen, og jeg har fulgt mamma på julegudstjeneste og besøkt berømte og historiske kirker med henne når vi har vært på reise. Men kveldsbønnen var ny informasjon. «Ja, jeg har da min barnetro i behold, og jeg ber for alle mine barn og barnebarn», svarte hun.

Var det fint eller rart? Raskt fant jeg ut at det var godt å føle på den omsorgen som ligger i min mors tanker. Det er jo den samme omsorgen som vi i familien alltid har fått gjennom hennes handlinger, og hvem er jeg til å si at det ikke nytter? I tillegg ligger det en trygghet i de tradisjoner vi har sammen, også de daglige tradisjoner jeg ikke har ant noe om før nå.

Sånn tror jeg det er for mange når vi nå nærmer oss jul. Det er noe fint og trygt med tradisjonene. Vi har våre rutiner og julematpreferanser. Mange går i kirken bare på julaften. Skal de føle seg som mindreverdige kristne fordi de går så sjelden eller som mindreverdige humanetikere fordi de overhodet setter sine bein i kirken? For meg blir begge deler feil. Det holder å tro på tradisjonen. Derfor sender jeg fine versjoner av Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» eller Kari Bremnes’ «E du nord» til min mor, og sammen kan vi snakke om dem vi pleide å feire jul med i gamle dager – og som besøkte kirken mer jevnlig.

Sentralt er også det viktigste min mor lærte meg den gang det bare var oss to, et lite barn og en ung enke med lite penger: Målt mot resten av verden, er vi heldige og privilegerte. Det trenger vi ikke tro for å vite. God fredag!