Kommentar

Mørke skyer i horisonten

Etter sju fete år kommer sju magre. Dette bibelsitatet beskriver godt Norges situasjon.

Regjeringen er i innspurten med perspektivmeldingen, dokumentet som tidligere gikk under det mer dekkende navnet regjeringens langtidsprogram.

Meldingen legges fram hvert fjerde år, vanligvis på våren før stortingsvalget. Men denne gangen kommer meldingen ett år tidligere. Det er et smart grep av regjeringen, for her tvinges alle partiene til å ta nye økonomiske realiteter inn over seg i de nye valgprogrammene.

Det er sunt for den politiske debatten.

Perspektivmeldingen 2020 blir lagt fram i mai. Meldingen vil legge størst vekt på utviklingen de neste ti årene, til forskjell fra tidligere hvor fokus har vært mer langsiktig – og dermed mer «ufarlig».

Dette er en klok tilnærming. Grafene blir omtrent de samme som i perspektivmeldingen fra 2017, men knekkpunktet rykker tre år nærere. Nå er det alvor, forteller finansminister Jan Tore Sanner (H).

– Vi må se lyset i det dystre, sier statsminister Erna Solberg for å holde motet oppe.

Utfordringen er i korthet denne: Oljeinntektene avtar, og eldrebølgen er rett rundt hjørnet.

Dermed skrumper det økonomiske handlingsrommet. Løsningen er tøffere prioriteringer og flere i arbeid. Ledigheten er riktignok lav, men det såkalte utenforskapet er for stort. Derfor er det enda viktigere å få flere til å fullføre videregående skole.

Med dette som bakteppe skisserte statsministeren og finansministeren problemstillingene på en konferanse hvor også pressen fikk være til stede på de første innledningene.

Regjeringen har tidligere varslet at vi må belage oss på bare å kunne ta ut et par oljemilliarder ekstra hvert år. Til sammenligning har politikerne i snitt brukt 12 oljemilliarder ekstra hvert år siden den såkalte handlingsregelen ble innført i 2001.

Vi må regne med at utgiftene til folketrygden vil øke med rundt ni milliarder årlig.

Kommuner og sykehus vil trenge 3–4 milliarder ekstra bare for å holde tritt med befolkningsutviklingen. For å møte eldrebølgen vil det måtte ansettes mange flere innen helse og omsorg.

På toppen av dette kommer ønsket om å styrke Forsvaret og behovet for å følge opp de ambisiøse samferdselsplanene. Klimatrusselen må møtes med aktive, og kostbare, tiltak for å skape det grønne skiftet.

Finansminister Sanner er klar på at sekstimersdagen er en dårlig tanke.

En reduksjon i ukentlig arbeidstid fra 37,5 til 34 timer vil nemlig spise opp hele oljeformuen, både den som er i oljefondet og den som ligger under bakken på norsk sokkel. Arbeidskraften er den viktigste verdien her til lands og representerer 83 prosent av nasjonalformuen. Oljen utgjør bare to prosent!

Sanners pekefinger er en advarsel til SV, Fagforbundet og andre som ivrer for kortere arbeidsdag. LO-kongressen i 2021 bør skrinlegge ideen om sekstimersdagen. Vi trenger mer arbeidskraft for å møte trangere tider, ikke mindre. Mens det i 1970 sto fem yrkesaktive bak hver pensjonist vil dette forholdstallet bli halvert til 2,5 i 2060.

Alt dette og mer til blir det nå opp til våre fremste politikere å ta tak i.

Oljeinntektene har gjort oss late. Vi har kunnet plusse på nærmest over hele fjøla. Nå må det prioriteres. Her er det på sin plass å minne om at det i år skal brukes 244 oljemilliarder til gode formål. 17 prosent av statsbudsjettet betales med oljepenger. Dersom vi ikke hadde hatt oljepengene, måtte vi eksempelvis ha stengt alle sykehusene og lagt ned hele Forsvaret.

Siv Jensen var finansminister i over seks år, og hun brukte oljepenger i et omfang som få knapt kunne drømme om. Men også opposisjonen har i stort vært med på den samme oljepengebruken. Samtidig har regjeringen gitt 25 milliarder kroner i skattelettelser.

Spørsmålet er hvordan politikerne, og spesielt opposisjonen, vil møte trangere tider.

Statsministeren vil nok merke at Frp nå står utenfor regjeringen. Det kan bli så som så med ansvarligheten. Ap, Sp og SV bør på sin side bruke muligheten til å finne samlende løsninger som i sin tur kan gi politisk ammunisjon til valgkampen i 2021. Nye valgløfter må finansieres med kutt andre steder, effektivisering og/eller økt skatt.

Selv NHO-økonom Øystein Dørum innrømmer at «om velferdsambisjonene skal opprettholdes, må skattene opp». Nye toner fra den kanten. Lavere skatter er ikke svaret, heller tvert om. Men det er begrenset hvor høyt skattenivå Norge kan ha i en verden med åpne grenser.

Vi må for all del unngå å knuse sparegrisen ved å tappe oljefondet på over 10.000 milliarder.

Da tar vi fra kommende generasjoner. Norge nyter nå godt av at framtidsrettede politikere har holdt hodet kaldt og bare brukt «rentene» av oljefondet. Det er god gammel lærdom at vi bør spare i gode tider for å ha til de dårlige.

Mer fra Dagsavisen