Moralen i historien

En fortelling uten en eneste helt. Og en skurk ingen vil vedkjenne seg.

Nav-skandalen ville blitt en forferdelig dårlig TV-serie. Det er ikke mulig å skrive et godt manus uten en tydelig helt, en som publikum kan knytte seg til. Og i Nav-serien er det åpenbart ingen helter. Og bare én skikkelig bad guy. Oss sjøl.

Bli med på et tankeeksperiment. Lørdag for 14 dager siden satt du i middag med de hvite, middelklasserike vennene dine. Dere delte noen flasker musserende på kjøkkenet, før dere tok dere inn i stuen.

Over flaskene med Bordeaux til indrefileten kom trygdeeksport opp som tema. Dette er altså et par døgn før Nav-skandalen sprekker.

Er det fair at man virkelig skal kunne sitte på stranda i Spania når man er sjukmeldt? Spurte kanskje en.

Rundt bordet ville man ha rista på hodet. Å nei, sånn kan det da ikke være? Penger fra fellesskapets sårt opptjente midler for å være ute på tur? Og er det ikke forbudt? Jo jo, det er jo ikke lov å være sjuk og dra til utlandet. Nei, det er jo bare logisk, for hvordan skulle det gått, hvis man bare dro ut og koste seg når man var sjuk? Nei. Sånn kan vi ikke ha det i samfunnet. Skål!

Les også: Mener Trygderetten har sluppet for billig unna

«Nei, er du sjuk, skal du ligge til sengs. I Norge. På norskprodusert madrass. Og hvis du på død og liv må ut av landet for å besøke ei sjuk søster, ja så må du i det minste fly Norwegian», liksom.

I etterpåklokskapens perfekte leselys er alle enige om at det var så åpenbart at folk måtte kunne reise ut, det er jo EØS! Det er jo deres soleklare rett! Hallo, Nav, Trygderetten, departementet, Stortinget, domstol, advokater og presse, hvordan kunne dere IKKE se det? Hva har dere holdt på med?

Ikke mindre enn to hundre ganger har noen koblet NAV og skandale sammen, ifølge pressens eget tekstarkiv siden mandagen da det ble klart at staten Norge urettmessig hadde dømt folk til fengsel.

Men skandalen er at vi jo ville at det skulle være sånn, vi ville det så mye at alle lukket øynene for smålig juss.

Problemet var jo at ingen egentlig mente at det var riktig at folk dro ut når de var på offentlige ytelser. Og få av oss visste vel at det var lov? Vi hadde jo hørt og hørt og hørt igjen fra politikerne i den offentlige debatten at «sosialklienter skal stå opp om morran», at man måtte stramme inn for at ikke velferdsstaten skulle kollapse under oss – på vår vakt.

Det var et slags oss mot dem. Oss eller dem. Det måtte stilles krav til de som er sjuke og arbeidsledige sa de i valgkampene ellers går det galt med oss alle. Arbeidslinje macht frei.

Vi trodde på det. I all vår protestantiske etos måtte jo det å ikke stå på og jobbe være det samme som unnasluntring og amoral. Det kunne jo ikke belønnes med Benidorm.

Vår raushet har faktisk grenser. Alle vi rundt det kjempelange bordet med den hvite duken og all rødvinen trodde på det. Så hvorfor skulle ikke Systemet ha den samme moralske oppfatningen, systemet – eller Nav og domstoler – er jo bare masse mennesker ... eh, satt i system.

Les også: Norge blir aldri det samme

De fanget opp signalene. De også. Et fåtall av oss ville reist oss stinne av empati som en annen doktor Stockmann ved bordet og forsvart Nav’erne og deres rett til å sitte på ei strand med sykepengene sine.

Når man nå skal «snu hver stein», som politikerne kappes om å si, trenger man ikke lete lenger etter systemsvikten enn å gå til innkjøp av et gedigent nasjonalt speil for oss alle å kikke i. Og der vil vi se skurken i Nav-serien.

Vi mente at de sjuke burde være hjemme. Og ikke ha det så bra, egentlig. Var de ikke sjuke på vår regning?