Metoo, veiskillet og de som aldri vil forstå

Du vet den følelsen, når du vet at du har rett i noe, men så setter en overordnet person foten ned og sier at nå må vi sette strek og være enige om å være uenige?

Nesten ingenting skaper mer sinne.

Litt den følelsen fikk jeg da jeg hørte Ap-leder Jonas Gahr Støres «enten er dere med oss, eller så er dere imot oss»-tale i Tromsø, der han varslet hvordan han vil få slutt på stridighetene i Ap. Han manet til fellesskap, og han manet til ro og forsoning, siden det er det Ap trenger nå. Alle er enige i det.

Men han fikk ikke ro, og det er ikke så rart.

Vi har lagt en ellevill uke bak oss. Først kom oppropet med til slutt over 200 medlemmer og politikere som ikke ville akseptere å være enten med eller imot. De ville ikke ha Trond Giske som leder i Trøndelag Ap. Metoo skulle bli et veiskille, mente de.

Les også: – Jeg synes den prosessen som er avdekket og det vi ble vitne til på årsmøtet, er kritikkverdig

Og det veiskillet ville vært temmelig usynlig hvis Giske skulle ha kommet til makta knappe tre år etter metoo-striden i Ap begynte.

Så fikk vi helgen i Trøndelag, som ble en skittentøyvask få kunne forestilt seg. Vi fikk innblikk i en liten flik av en ukultur som har fått blomstre også etter at Ap-ledelsen har forfektet at metoo har endret samfunnet og Ap.

Det er vanskelig å forholde seg til hastenyheter om varsler og maktkamp sett utenfra. Men det er liten tvil om at Trøndelag Ap neppe har vært et harmonisk og trygt sted å være ung.

Og da hjelper det ikke å mane til ro, eller be folk om å konsentrere seg om politikk.

Det nærmer seg altså tre år siden hjertet begynte å pumpe ekstra i engasjement over bevegelsen vi trodde skulle bli en revolusjon. Mange mener metoo har endret samfunnet. Noen mener det har snudd opp ned på alt.

Men jeg tror ikke jeg er alene om å ha vært skuffa. Kanskje er noen blitt bevisstgjort. Men det skulle ikke stoppet opp slik det har gjort.

Og vi skulle egentlig ikke måttet bevitne samme kamp om og om igjen.

Men det er så mange som bare ikke skjønner greia. Som mener metoo er en enkeltsak, en bevegelse separat fra andre bevegelser med lengre tradisjon. Som mener metoo var friskt og fint, men at vi ikke må overdrive.

Og at tross alt er det annet som er viktigere enn kvinners kamp for å eie egen kropp og seksualitet.

Det er litt sånn: Ja ja, vi har hørt dere nå, men nå må vi snakke om det som er viktig igjen. Om politikk, som om ikke metoo er politikk.

Støre vil at partimedlemmene hans skal innse at de er del av noe større enn enkeltpersoner og personkonflikter. En bevegelse: Arbeiderbevegelsen. Det er bare det at den siste ukas hendelser i Ap ikke handler om bare enkeltpersoner.

Les også: «Det ble skrevet politisk historie i Trøndelag»

Visst handler det om enkeltpersonen Trond Giske. Og noen enkeltpersoner i form av kvinner som har sagt ifra om hvordan de har opplevd Giske. Men den siste ukas strid i Ap har handlet om likestillingskamp og oppgjør med ukultur. Helgas åpne krig i Trøndelag Ap vitner om at noe er og har vært alvorlig galt i partilaget i lang tid.

Og det handler ikke kun om Giske.

Det er noe veldig sunt med at det kommer til overflaten, selv om det som flere har påpekt er langt på overtid. Det store spørsmålet vi står igjen med er hvorfor kampen i Ap må bli så offentlig og så stygg.

Kanskje ligger noe av svaret nettopp i at man ikke ser sammenhengen mellom politikken man står for og kulturen man velger å stå i?

Hvordan man kan se på metoo som noe annet enn en kamp for arbeiderbevegelsen, det er et mysterium for meg. Servitører som blir trakassert på jobb. Kvinner som ikke tør å varsle av frykt for å miste jobben sin. Er ikke nettopp dette arbeiderkamp?

Det tror jeg faktisk de aller fleste vil være enig i.

Men ordet metoo har kanskje skapt en distanse. En hashtag og et fjernt begrep gjør det vanskeligere å huske hva kampen handler om. Det gjør det lettere for dem som risikerer å tape makt som følger av metoo. Man kan gjøre metoo til et urbant fenomen, noe underordnet det virkelig viktige.

Les også: AUF-medlem: – Endelig kom metoo til Trøndelag

I tillegg har det vært så mye søkelys på Giske-saken, på mediekritikk og maktkamp, at det er lett å glemme hvor mange denne kampen er viktig for. Metoo er ikke en gruppe sinna kvinner i Oslo. Det er ikke blodtørstige journalister på klikkjakt.

Metoo handler om å bekjempe maktmisbruk, og kjempe for dem som står nederst på rangstigen.

Derfor er signaleffekten ved å la mennesker som har tråkket over grenser gjenerobre makta såpass tidlig, veldig alvorlig. Det handler om liv og lære, og hvis Arbeiderpartiet skal være et parti for hele arbeiderbevegelsen, også kvinnene, så kan man ikke skille metoo-kampen fra arbeiderkampen. Det har valgkomiteen i Trøndelag Ap fått lære forrige uke.

Men hvorfor måtte det gå så langt som det gikk? Jo. For det er åpenbart fortsatt for mange som rett og slett ikke forstår metoo.

Eller som ikke vil forstå, fordi de kanskje står i fare for å tape makt selv.

I løpet av de siste årene har metoo gått fra å være en bevegelse med brei oppslutning, til å bli en suppe av mediekritikk, skyttergravskrig og forsøk på å gjøre et kjærkomment oppgjør med trakasseringskultur til heksejakt på menn med makt. Vi har befunnet oss langt fra kjernen i opprøret.

Jeg har vært skuffa ganske lenge over hvor det bar, etter noen måneder med metoo-optimisme. Men at oppropet i Ap klarte å mobilisere såpass mange, og at de valgte å la være å være enten med eller mot partiledelsen, det er svært oppløftende.

Les også: «Det er mulig partipampene i Trøndelag har tilgitt, men grasrota har sagt nei»

Kanskje metoo kan bli et veiskille likevel. Men da må alle være villige til å lytte til de som forsøker å ta et oppgjør med ukultur. Ledere som ikke evner å få medlemmene sine til å føle seg trygge til å varsle, kan ikke bli ledere.

Dessuten må oppgjøret anerkjennes som noe mer enn et forbigående friskt pust, som noen mener burde vært blåst over fordi de voksne skal snakke om voksenting. Jeg tror både Ap og samfunnet for øvrig har en ganske lang vei å gå.

Men vi kan ikke stoppe opp her.