Merkeåret 1979

1989 ble et merkeår for å forstå vår verden. Vi må justere. Nå er nok 1979 viktigere.

USAs drap på den iranske generalen Qasem Soleimani gir en dramatisk start på 2020.

Kommentatorer fra alle verdenshjørner forklarer at dette er den alvorligste trusselen mot verdensfreden akkurat nå. Vi leser nesten daglig om bomber og droneangrep mange steder i Midtøsten.

Er det mulig at nok et væpnet angrep i Bagdad kan få så store konsekvenser?

Les også: Irakisk statsråd til Dagsavisen: Er det som om de kun erter oss? Nei, dette er en krigserklæring

Konflikten mellom Iran og USA er kjernen i en av vår samtids mest alvorlige konflikter.

Spenningen har vokst frem på utsiden av den historiske referansen som har opptatt oss mest i Vesten, det historiske veiskillet i 1989 da Berlin-muren falt. Men 1989 forklarer lite om hva som nå står på spill.

For å forstå motsetningene mellom USA og Iran må vi et tiår lengre tilbake i tid. Merkeåret er 1979.

Viktige historiske milepæler preger vår forståelse av hvem vi er, og hva fremtiden vil kreve av oss. I vår egen nære historie er 1989 et merkeår. Delingen av Europa opphørte.

Sovjetunionen vaklet mot oppløsning to år senere. Det var i sannhet historisk. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama beskrev slutten på den kalde krigen som «historiens slutt».

Han mente at markedsøkonomien og det liberale demokratiet hadde vunnet en endelig seier.

Senere endret han mening. Historien sluttet ikke. Kina vokser. USAs globale maktposisjon svinner. Alle imperier møter en dag sin nedgang, men Fukuyama er mest uroet av utviklingen på hjemmebane – forvitringen av det amerikanske demokratiets kultur og institusjoner.

Kanskje bør vi tone ned betydningen av 1989 for å forstå de kreftene som former fremtiden.

Tyskland ble samlet etter 1989, på innsiden av EU. Et større EU endret Europa, men ikke verden utenfor. Sovjetunionen forsvant i 1991.

Men Russland består som verdens største land, fortsatt med avanserte våpen, svak økonomi og dårlig folkehelse og en nærmest evigvarende Vladimir Putin.

Historikeren Stephen Kotkin mener vi kan lære mer av merkeåret 1979. Det var året da politisk islam ble en maktpolitisk realitet.

I februar tok den islamske revolusjonen makten i Iran og erklærte USA som «den store satan». Siden har Iran stått sentralt i alle Midtøstens konflikter, alltid med brodd mot USA.

Konflikten er strategisk, politisk, ideologisk og religiøs.

Som leder av revolusjonsgardens Quds-styrke var Suleimans oppgave å holde krigen unna Iran. Det gjorde han ved å holde konfliktene varme i Libanon, Irak, Syria, på Gaza og andre steder.

Kampen mot IS har vært et unntak. USA og Iran har hatt samme mål: nedkjempelse.

Men i alle andre spørsmål har USA vært det iranske prestestyrets erklærte hovedfiende. Atomavtalen med Iran i 2015 kunne åpnet en annen vei. Men motkreftene har vært mange.

Fra de mest konservative i Iran, til Donald Trump som trakk USA fra hele avtalen i 2018. Siden har USA lagt «maksimalt press» på Iran, gjennom kraftfulle økonomiske sanksjoner som rammer folks hverdag hardt, med spredt folkelig opprør mot prestestyret som konsekvens.

Iran har svart med stadig hissigere nålestikk, mot USAs allierte og interesser i regionen. Før nyttår sa eksperter at tiden var i ferd med å renne ut for forsoning. Så kom drapet på Soleimani. For en tid samler iranere seg bak regimet. Og verden blir farligere.

1979 hadde andre viktige frampek. I november okkuperte militante opprørere moskeen i Mekka i Saudi-Arabia.

Den saudiske kongen slo ned opprøret. Men hans virkelige svar var å innføre et enda strengere religiøst regime internt og enda mer ekspansiv og aggressiv forkynnelse av radikal islam eksternt.

De fleste terroristene 11. september 2001 kom fra Saudi-Arabia. Politisk og ekstremistisk islam har fått næring derfra siden, i regionen og langt utenfor.

1979 skulle by på mer. På tampen av året invaderte sovjetiske styrker Afghanistan.

Krig og ødeleggelse har fulgt det forpinte landet siden. Invasjonen ble møtt av geriljamotstand, religiøst inspirert av islamistisk jihad, støttet av penger og våpen fra USA og Saudi-Arabia, og godt hjulpet av pakistansk etterretning. Sovjetunionen måtte trekke seg ut ti år senere.

Motstanden vendte seg så mot den neste militærstyrken som kom utenfra, fra USA og NATO etter 11. september.

Spissformulert kan vi si at vår tids dype konflikter preges vel så mye av epoken etter 1979 som epoken etter 1989. I 1993 skrev historikeren Samuel P. Huntington artikkelen «Clash of Civilizations».

Hans teori var at kulturell og religiøs identitet vil være kilden til fremtidens konflikter. Han så forbi logikken fra den kalde krigen og mot andre kilder til strid og spenning. Teorien er omstridt.

Men vi bør gjøre mer for å forstå historien til konfliktene som springer ut av Midtøsten, de ideologiske, religiøse og de politiske.

De har ringvirkninger langt utenfor regionen.

De bunner i motsetninger som ikke blir borte etter et militært slag eller et droneangrep mot en militær leder. Noen av trådene går både ett og to tusen år tilbake.

Mange har utspring i grensene trukket opp av europeiske makter etter første verdenskrig. Og i nyere tid er året 1979 et merkeår som fortsatt setter spor.