Kommentar

«Men hva er du EGENTLIG?»

Flere nordmenn er negative til bifile enn til homofile. Hva gjør det med folks liv?

«Jeg vet jeg er seint ute», skriver den amerikanske ungdomsbokforfatteren Becky Albertalli. I en kommentar på Medium.com skriver hun denne uken om å innse først i en alder av 37 at man er biseksuell.

Albertalli skapte historie med boka bak den første romantiske tenåringskomedien fra Hollywood med homofil hovedperson, «Love, Simon». Det burde jo vært et tegn på å ikke være helt hetero, skriver hun, at hun skrev bøker om skeive ungdommer hele tiden, at hun jobbet som psykolog med skeive ungdommer i ti år, så hvorfor tok det selv en som henne så lang tid?

Når alt egentlig lå til rette?

Kanskje fordi hun ikke vokste opp med noe innebygd begrepsapparat for akkurat dette, sier hun selv. Som tenåring kjente hun noen få homofile, men ingen som var åpent bi.

Selv var hun hovedsakelig forelsket i gutter. At den fascinasjonen hun kjente overfor enkelte jenter, kunne være beslektet, eller bare tanken på at seksualitet kunne bevege seg utenom de tydelige homo/hetero-boksene, var ikke noe hun helt hadde språk eller referanser for.

Les også: «Kvinner som ikke tør å varsle...Er ikke nettopp dette arbeiderkamp?»

Så hjalp det heller ikke, som voksen forfatter, å få sin egen seksualitet gjort til gjenstand for heftig diskusjon, og bli skjelt ut på Twitter og andre nettfora av skeive lesere fordi hun var en streit forfatter som skrev om skeiv tematikk.

Og slik tok det sin tid.

Jeg føler håp om at den oppvoksende slekt har det enklere enn for tjue år siden. Jeg er noen år eldre enn Albertalli, og til tross for at jeg var ung i et Norge på 90- og tidlig 2000-tall, kjenner jeg igjen den tankegangen hun beskriver.

Også blant venstreorienterte, urbane norske studenter, som så på oss selv som svært så tolerante, er det lett å se i ettertid at det var en blind flekk akkurat her.

Noen var homo, vi andre hetero.

Men det i midten, å være biseksuell, var liksom ikke noe så mange var, tilsynelatende, og vi var ikke overbevist om at det egentlig var noe seriøst.

Jeg var en av mange som så på det å like både menn og kvinner som et tegn på at man ikke klarte å bestemme seg, at man egentlig var homo uten å tørre å si det, eller at man kanskje til og med bare var ute etter oppmerksomhet. Det var en holdning populærkulturen ofte gjenspeilte – selv i den (den gang) frigjorte «Sex and the City» kunne sexspaltist Carrie Bradshaw si: «Jeg tror ikke på biseksualitet. It's just a stopover on the way to Gaytown».

Jeg husker også at jeg reagerte med et engstelig «herregud, dette forandrer jo ALT!» av en sjelden gang å bli tiltrukket av en jente.

Les også: «Hvis det å eie egen seksualitet er å være hore, så er vi vel alle horer»

For hva var jeg egentlig da? Det var ikke sånn at det ville vært uakseptabelt, mer at det ikke stemte med det bildet jeg hadde av meg selv.

Nå, tjue år seinere, er ikke det noe som har fylt meg med verken bekymring eller lengsel. Men jeg lurer på hvor mange jeg har kjent som har strevd mye lenger enn de skulle ha trengt. Hvor mange skremte jeg og andre lenger inn i skapet, når vi kalte det å være bifil «a stopover on the way to Gaytown»?

Hvor mange bekjente, og kanskje venner, satt på et vorspiel og beit i seg en betroelse om at de ikke bare likte gutter, eller bare jenter?

Verden går framover, i hvert fall litt. I dag forteller unge popstjerner som Sondre Justad eller programleder-idoler som Victor Sotberg åpent om at de kan forelske seg i både gutter og jenter. Særlig for unge kvinner ser aksepten for å utforske tiltrekning til samme kjønn ut til å ha blitt større, og datingtjenester som Tinder og jentefestkonsepter som Juicebox skaper flere muligheter.

Og selv har jeg langt flere venner enn før som er åpne om at de er biseksuelle – noen er Becky Albertalli-er som innså det først i ganske voksen alder.

Men fordommer lar seg jo ikke avskaffe på en tjue års tid. Heller ikke blant folk som åpenbart burde vite bedre.

Sexolog Bente Træen betegnet det som «litt in å være bi» i Aftenposten i fjor. Hun fikk svar på tiltale i samme avis av Ida Aalen og Henrikke Sandtrø, som ville ha seg frabedt at deres seksuelle orientering ble kalt en trend.

De to trakk fram de fordommene de fremdeles ofte blir møtt med: «Du er vel egentlig hetero, for du liker jo menn også? Du vil bare kline med andre damer fordi gutter synes det er sexy med lesbesex». Eller: «Men, altså, hvorfor kommer du ikke helt ut av skapet? Hvis du er lesbisk liksom, hvorfor ikke bare innrømme det?».

Les også: «J.K. Rowling er ikke død. Hun er en rik, priviligert og anerkjent frontfigur»

Det gjenstår en god del: Levekårsundersøkelser viser at bifile i langt større grad enn homofile skjuler sin seksuelle orientering på arbeidsplassen. De scorer høyere på psykiske problemer, selvmordstanker og ensomhet. De møter mer negative holdninger blant nordmenn enn homofile gjør, og utsettes for fordommer både blant homofile og heterofile.

Mange har en forestilling om at du er mindre pålitelig som partner, at du ikke kan være trofast, forteller en bifil venninne. Jeg vet også om foreldre som selv sier de hadde taklet flott å ha et homofilt barn, men som reagerer med vantro fnys på å få høre at datteren er bi.

Du som har likt så mange gutter!

Det er igjen forventningen om at man skal være det ene eller det andre. Å være både-og, at du ikke umiddelbart lar deg plassere i den kjente strukturen, er tydeligvis noe som vekker uro, og får folk til å for enhver pris måtte finne ut hva du er mest, hva du egentlig er.

Les også: «Hanvold driv med kynisk og medviten manipulasjon av sine medmenneske»

Men det er så sunt å bygge ned strukturene sine av og til. Det kan til og med være en ganske OK følelse – å vinke til sitt tjue år yngre jeg, og konstatere at det faktisk aldri er for seint.

Verken å komme ut, eller bare å bli litt smartere.

(For ordens skyld: Aubert jobber i Kagge forlag som har gitt ut to av Albertallis bøker).

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen