Men aldri naivitet

NRKs 22. juli-serie er ferdig sendt. Vi er ikke ferdig snakka.

I fjor ble Norge rammet av et høyreekstremt terrorangrep på nytt, for første gang siden 22. juli 2011. Terroristen tok livet av sin egen søster. Hun ble bare 17 år gammel. Forsøket på å skyte og drepe så mange muslimer som mulig i Al-Noor-moskeen i Bærum ble stoppet av to eldre menn som overmannet gjerningsmannen.

Det går en tydelig linje fra Oslo og Utøya 22. juli 2011 til Bærum 10. august 2019: En viktig inspirasjonskilde for det norske moskéangrepet var et langt mer dødelig angrep på to moskeer i New Zealand i mars. Denne terroristen var igjen sterkt inspirert av manifestet som den norske 22. juli-terroristen spredte i 2011.

Tankene og ideologien i manifestet er ikke hentet ut fra løse lufta. Store deler av det er inspirert og direkte kopiert fra konspiratoriske og islamfiendtlige blogger og skrifter. I motsetning til hva de fleste hadde håpet, har dette tankegodset fått økt oppslutning i de nesten ni årene som har gått. Det er ikke bare holdningene som vinner støtte. Det gjelder handlingene også.

PST mener det er «mulig at høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge det kommende året». Advarselen kom da trusselvurderingen for 2020 ble lagt fram, bare et par dager etter at siste episode i NRKs dramaserie om 22. juli ble sendt. Serien kommer til å bli stående som en vond, men viktig fortelling om angrepet, ikke minst fordi den effektivt viser hvordan hatefull og voldelig retorikk kan inspirere terrorister.

I trusselvurderingen for 2020 drøfter PST nettopp denne gråsonen mellom voldsretorikk og voldshandlinger: «Selv om innvandrings- og islamfiendtlige miljøer utad tar avstand fra vold, uttrykker de som er aktive i miljøenes nettfora hat, trusler og grove karakteristikker overfor minoriteter, politikere og meningsmotstandere».

22. juli var ikke en naturkatastrofe. Det var et politisk angrep på Arbeiderpartiet og AUF. I altfor lang tid har berøringsangsten vært for stor. Vi har snakket mye om psykiatri, beredskap og roser. For lite om det dødelige, politiske hatet mot venstresiden, feminismen og religiøse minoriteter. NRKs dramaserie var en velkommen mulighet til å rette opp i det.

Men hva skjedde? Hatbloggeren «Fjordman» følte seg krenket av karakteren «Breidablikk» i serien, som han mente var bygget på ham. Han raste mot NRK på Facebook fordi de ikke hadde snakket med ham på forhånd. Helt nøyaktig hva som skjedde i Aftenpostens debattredaksjon da de så dette innlegget, vet vi jo ikke. Men om de ikke utbrøt «Fjordman, baby», syntes de i alle fall at bloggerens sutring var så interessant at de kontaktet ham og fikk satt på trykk et innlegg som for det meste er en relansering av en bok han har skrevet, og et nytt avsnitt i hans lange epos om at han ikke kan lastes for terrorangrepet.

Fjordman har selvfølgelig ingen skyld. Det er det bare én person som har. Men han har ansvar. For sine egne ord og for hva de betyr. Ord som handler om massedeportasjoner, og påstander om at våre politiske ledere driver en skjult krigføring mot sitt eget folk. Det ansvaret vil han ikke ta. Han har aldri villet ta det, og Aftenposten hjelper ham å løpe fra det.

Fjordman var uten tvil det viktigste ideologiske forbildet til 22. juli-terroristen. Ifølge vitenskapshistoriker Vidar Enebakk er Fjordman forfatteren av gjerningsmannens favorittbok. Undertittelen på manifestet var hentet fra ett av Fjordmans essays. Terroristen kontaktet Fjordman direkte på bloggen Gates of Vienna, og de to kommuniserte på nettstedet Document, blant annet om manifestet. De korresponderte også privat på e-post. Til sammen 45 kapitler, eller nærmere 300 sider av manifestet er direkte kopier av Fjordmans skriverier på nett. Ord for ord.

Derfor er det ufattelig naivt når Aftenposten gjentar og gjentar at Fjordman er en legitim debattant, og velger å gi ham plass og anerkjennelse ved å hente ham inn i sine spalter. Det er mulig avisens debattredaksjon har oppfattet situasjonen som et slags dilemma: Dersom man slipper til ekstremister, blir man en plattform for deres iscenesettelse og mediestrategi. Man gir dem et skinn av seriøsitet og relevans. Men slipper man dem ikke til, kommer anklagene om knebling, sensur og trange ytringsrom. Ekstremistene inntar offerrollen og bruker avvisningen til å bekrefte sine egne konspirasjonsteorier.

Det blir altså galt uansett hva man gjør. Men dette «dilemmaet» forutsetter at seriøse medier skal vurdere og velge alternative beslutninger ut fra hvor stor risiko det er for at ekstremistene utnytter dem til sin fordel, for eksempel ved å spille offer.

Så vanskelig trenger det ikke å være. I stedet for å basere valgene sine på strategier, kan man basere dem på verdier. Man kan bestemme seg for hvilket samfunns- og menneskesyn man ønsker å bygge på og fremme, hva som er viktig å bringe inn i offentligheten, og handle deretter. I trygg forvissning om at det å stå for egne valg og verdier – for eksempel demokrati, ikkevold og menneskerettigheter – er den beste rettesnoren i møte med hat og ekstremisme.

Vi får håpe at PST og resten av politiet klarer å beskytte oss bedre mot truslene de advarer mot, denne gangen. Men det er verdt å merke seg PST-sjef Sverre Sjøvolds ord på pressekonferansen: «Vi klarer ikke å gjøre denne jobben alene».

I NRK-serien «22. juli» ser vi en langsom kortesje med 69 svarte bårebiler som kjører fra Utøya til likhuset på Ullevål sykehus. Den lavmælte scenen er en sterk påminnelse om hvor dødelige disse ideene er.

Men faren for terror er ikke den eneste grunnen til å avvise høyreekstreme, hatefulle og fremmedfiendtlige ideologier. Det samfunnet disse aktørene drømmer om, er ikke et samfunn de fleste av oss ønsker å leve i: Det fornekter kunnskap, det er autoritært, det fører til menneskelig lidelse, ufrihet og undertrykkelse. Disse ideene er ikke spennende, de er ikke interessante, de er ikke legitime og det er ingen viktig samfunnsoppgave å gi dem en anerkjennelse.