«Melodi Grand Prix» og «Hver gang vi møtes» starter samtidig

Lørdag er Melodi Grand Prix-spetakkelet i gang igjen i NRK. Musikklystspillet som etter en over 60 år lang historie har gitt oss opptil flere nasjonale slagere, men også rundt et halvt tusen sanger som ingen lenger husker. Selv kommer jeg til å se på «Hver gang vi møtes» på TV 2, for i det minste å få høre noen kvalifiserte hits.

Les også: Hver gang vi møtes jubilerer

Unnskyld sarkasmen, men Melodi Grand Prix forholder seg fortsatt i liten grad til det virkelige poplivet. MGP er mer på linje med «Maskorama»-showet i så måte. Det er oss bekjent ingen som har tilbudt Trygve Slagsvold Vedum platekontrakt, selv om det var en million som hørte ham synge i «Maskorama», og over 20 prosent av folket synes han er veldig flink, ifølge de seneste meningsmålingene.

Det er imidlertid et særtrekk ved årets norsk finale av MGP: Deltakelsen til Andreas Andresen Haukeland, langt bedre kjent som Tix. Han har virkelig hvært en av Norges mest suksessrike popartister de siste årene. En artist som er så populær at han ikke må være med i MGP for å få oppmerksomhet. Litt mer betenkelig er det at gruppa Keiino allerede er tilbake, to år etter at de vant med «Spirit in The Sky». Denne sangen ble en uvanlig stor hit til å komme fra dette sirkuset, men gruppa klarte ikke å holde på oppmerksomheten, og når de allerede i år er tilbake i manesjen tyder det ikke på den store framgangen.

Les også: De beste platene fra 2020

Tix tar en sjanse nå. Å vinne MGP er nemlig ikke et godt sjakktrekk for en videre karriere som popartist, verken i Norge eller utlandet. Snarere tvert imot. I fjor kom Debrah Scarlett tilbake, vinner av den norske finalen med «A Monster Like Me» i 2015, men nå under navnet Red Moon. I presentasjonen av henne før fjorårets Bylarm var dette med MGP ikke nevnt. Singelen som kom samtidig ble beskrevet som hennes debut. Best sånn.

Samtidig med Melodi Grand Prix begynner den tiende sesongen av «Hver gang vi møtes», med Maria Mena, Staysman, Arne Hurlen fra Postgirobygget, Trygve Skaug, Hanne Krogh, Hkeem og Agnete Saba (tidligere Johnsen). Ikke alle disse har like høy kredfaktor, men de har alle hatt kvalifisert suksess i det ordentlige poplivet, Agnete Saba og Blacksheeps til og med som vinnere av Melodi Grand Prix Jr, en konkurranse som har et høyere nivå enn voksenutgaven når det kommer til ren popteft. Hanne Krogh er mest kjent for å, eeeh ... ja, hun har visst vunnet både Melodi Grand Prix og hele Eurovision, det var ikke bra for argumentasjonsrekka her, men hun har da hatt noen andre hits også. I hvert fall én, med «Waiting for The Morning» i 1986.

Om «Hver gang vi møtes» bare får fjerdeparten så mange seere som MGP må det regnes som en seier, PR-maskineriet tatt i betraktning. Om det bare er jeg som ser på har det likevel vært verdt det.

Jeg vil påstå at jeg ikke er en fundamentalistisk grinebiter som er motstander av lettsindig underholdning på lørdagskveldene. Jeg merker bare igjen irritasjonen over alt dette fortrenger. Den lange MGP-sesongen er grunnen til at man ikke kan dele ut Spellemannprisene for i fjor i skapelig tid etter nyttår. Den beste norske musikken kommer i andre rekke. Før jul lagde NRK et strålende show av «P3 Gull», som viste norsk pop i sin beste form. Deres egen markedsføring av dette står ikke i stil med oppmerksomheten MGP får, på alle plattformer.

Melodi Grand Prix presenteres igjen og igjen av NRK som et viktig innslag i det norske musikklivet. Nei, det er det ikke. Vi skal ikke gjenta alle eksemplene, men det er ikke lenge siden det var stor intern uro i NRK fordi ingen kanaler i radiosystemet deres ville ha noe med MGP-sangene å gjøre. Men jeg merker at jeg kjenner på frykten, den skrekkelige tanken på at Norge skal vinne den internasjonale finalen, så NRK må arrangere en finale til en milliard kroner, som gjør kål på andre kultursatsinger på TV. De fire låtene vi har hørt så langt tyder ikke på at faren er overhengende.