Medvind i motvind

Vindmøller på størrelse med Manhattans skyskrapere. Sånt blir det støy av.

Der ute i havtåka utenfor den amerikanske og den britiske østkysten skimter vi nå konturene av framtida til norsk offshoreindustri. Havvind som næring kan, ifølge en ny rapport, skape tusenvis av nye, norske jobber basert på vår nasjonale spisskompetanse. Nyhetene om Equinors gryende havvindeventyr står nærmest i kø om dagen. Som høytrykk i juli.

Før helga ble det klart at den legendariske Doggerbanken, i Nordsjøen utafor den britiske østkysten, skal fylles med norske vindmøller. Energi tilsvarende behovet til 4,5 millioner britiske hjem skal i løpet av få år strømme inn fra havet. Fra det som vil bli verdens største offshore vindpark.

Fra 2020 til 2026 skal det investeres 100 milliarder kroner.
I sommer vant Equinor også anbudet om å etablere en havvindpark utenfor New York.

En halv million husstander skal få sin energi fra 250 meter høye vindmøller. Det er nesten på høyde med Chrysler Building, en gang i tida verdens høyeste bygg. Samtidig som FN i disse dager samler verdens politiske topper til klimatoppmøte på Manhattan, tar Norge det som ligner på en internasjonal lederposisjon innen fornybar energi. Det var på tide. For Norge og ikke minst for USA. Supermakten er en fornybar-sinke med under halvparten så store investeringer som Kina og Europa det siste tiåret.

Nøkkelen er prisen. Gode, gamle Statoil kan nå tilby grønn energi som er langt billigere enn for eksempel atomkraft og gass, som er britenes alternativer. Det investeres så store summer i så store felt at prisen per enhet strøm blir konkurransedyktig.

Det samme skjer nå samtidig på en rekke andre områder innen fornybar energi. Det bygges ut stadig mer, med billigere teknologi og for penger som er stadig billigere i markedet. FN-rapporten «Global Trends in Renewable Energy Investment» som kom nå i september, er oppløftende. I 2018 var det fem ganger så stort nettotilskudd av energi fra sol, og mer enn dobbelt så mye fra havvind, som fra kull. Kanskje er vi nå ved et vendepunkt?

Når dette tiåret oppsummeres i desember, kan verden se tilbake på en økning i den grønne energikapasiteten på 400 prosent. En firedobling på ti år. Strøm fra solceller er blitt 81 prosent billigere. Vindkraft fra land er blitt 46 prosent billigere, mens prisen på havvind er redusert med 44 prosent. Grønn energi er blitt oppsiktsvekkende mye billigere. Det kan se ut som om markedet fungerer.

Men. Til tross for grønn optimisme, er det mange grunner til ikke å sprette champagnen. For det første er det de direkte berørte gruppene hvis interesser rammes.

Fiskerne som lever av havet utenfor New York, som har verdens rikeste forekomster av kamskjell, er selvsagt lite fornøyd med å få 60 eller kanskje 80 gigantiske vindturbiner plassert midt i matfatet. Enorme verdier er på spill når turbinene skal sementeres fast på havbunnen.

Den grunne banken ligger heller ikke lenger ut enn at de vil kunne ses fra land. Urørt natur forsvinner. Det har sin pris. Vi her hjemme har selv sett hvilket engasjement det skaper med denne typen inngrep. At framskrittet har grønt fortegn, er fattig trøst for fiskere på Long Island og for folk på Fosen.

«Vi har tatt hensyn til dem og andre interesser, så dette er en dialog», sa Equinor-sjef Eldar Sætre til NRK søndag om fiskerne. Man skal ta høyde for at empatien ligger igjen på gulvet i klipperommet, men skal verden bli grønn på noens bekostning, bør kanskje ydmykheten være større.

Det er flere grunner til å la champagnen ligge. For selv om det nå er et spennende moment i utviklingen av havvind, er det sånn at investeringene i mer kullkraft har matchet de Equinor og andre nå gjør til havs. Det siste tiåret er sola blitt en stjerne.

Dens netto nye tilskudd til den internasjonale energimiksen er stort. Det gir håp, men når kull tar sølv i den samme konkurransen, er det nedslående. Mer ny energi er kommet fra kull enn fra vind i løpet av et tiår der utfordringene har vært uttalt i krigstyper. Og gass matcher vind.

I tillegg er det alle de gamle karbonsyndene, gamle anlegg for forbrenning av olje, kull og gass, som har ført til at klimagassutslipp fra verdens energiproduksjon, til tross for et tilsynelatende grønt og forrykende tiår, har økt med minst ti prosent.

Det betyr at til tross for firedobling på ti år, til tross for at solenergikapasiteten er økt med utrolige 2500 prosent, monner det ikke når verdens strømforbruk akselererer. I alle sektorer.

Fra midten av 1990-tallet og fram til i dag er forbruket nesten doblet. Fra 2017 til 2018 økte fornybarenergien (unntatt vannkraft) sin andel av energibehovet fra 11,6 til 12,9 prosent. Når målet er å erstatte olje og kull, går det farlig smått.

Det er enda et men. Viljen til å sette risikokapital i grønn energi gikk tilbake fra 2017 til 2018. Man får mer grønn teknologi for pengene, men den private viljen til å satse, var tilbake på samme nivå som ved inngangen av tiåret. Nasjonalstatene må satse mer.

Derfor må den norske staten på banen, og trykke på videre. Med 10.000 oljefondmilliarder i baklomma, burde Norge i all anstendighet pløye noe tilbake i fornybarsatsing. For verden, men ikke minst for Norge, norske arbeidsplasser og for endelig å få svaret på hva vi skal leve av etter olja.