Mangfoldige gründere

Vi må se til Sverige og England der innvandrergründere er integreringsturboer.

I Sverige og England er innvandrere sterkere representert som vellykkede gründere enn Norge, og de har høyere sysselsetning blant ikke-europeiske innvandre enn Norge. Her på berget er det på tide å satse på mer på mangfoldig gründerskap. Hvorfor?

La meg starte med historien om Leon Rasiah Ranjith. Han kom til Norge fra Sri Lanka som flyktning i 1994. Etter et år på mottak, ble asylsøknaden innvilget. Leons kone og datter befant seg fortsatt i hjemlandet, og for å kunne ringe dem måtte han bruke mesteparten av det han tjente som renholder på tellerskritt. Han hadde behov for å holde kontakt med familie og venner fra hjemlandet uten å bli ruinert, og han var ikke alene om det. Slik fikk han og to kamerater ideen om å selge ringekort.

Timingen var perfekt, fordi på 90-tallet var statsmonopolet i teleindustrien over. Salget av ringekort gikk så bra at de tre vennene bygget opp sin egen merkevare, og i 2004 lanserte de mobilabonnementet Lebara. Bare på lanseringsdagen solgte de 25.000 SIM-kort. Selskapet utvidet seg, og har nå 1500 ansatte og omsetter for mer enn 500 millioner euro årlig.

Måtte ikke snakke norsk 

Så hvordan klarte Lebara å lykkes så godt? Hvilke egenskaper hadde de tre vennene som kom hit som flyktninger, som bidro til så stor suksess? Det er én egenskap som går igjen – og det er mangfold. Mangfold i kompetanse, livserfaring og bakgrunn. De var villige til å ta sjanser, men var også sparsommelige. De kjente sitt marked godt, og så en nisje som store firmaer som Telenor og Tele2 ikke var klar over.

De tre partnerne gikk også bevisst inn for å ansette mennesker av ulik nasjonalitet. Det jobber i dag mennesker fra mer enn 62 land på hovedkontoret deres i London.

Da den norske avdelingen utlyste stillinger, ble det presisert at det ikke er nødvending å snakke norsk for å jobbe i Lebara. Leon har i kraft av sin egen suksess vært pådriver for å dra flere andre i samme situasjon som han selv, med seg opp.

To gode og målbare pilarer på integrering er språk og fast jobb, og satsning på dette er svært viktig. I Norge lykkes vi relativt godt med arbeidsdeltakelse blant innvandrere, men andre land gjør det bedre – eksempelvis Storbritannia og Sverige. I Storbritannia er 70,6 prosent av innvandrerne fra land utenfor EU i fast jobb. I Norge er tallet bare 64,8 prosent. Også Sverige har høyere sysselsetting enn oss.

Skaper gode jobber

Spørsmålet er – hva er det som gjør at Storbritannia har merkbart høyere sysselsetting enn oss? Og at også Svenskene slår oss, selv uten olje?

Ett av svarene kan være at en mye større andel innvandrere er gründere. I boken Grenseløse Gründere av Maria Amelie og Nicolai Strøm-Olsen presenteres tall som viser at gründervirksomhet kan fungere som en integreringsturbo, fordi det gir muligheter utover bare arbeid, som sosioøkonomisk mobilitet, økt sysselsetting og ikke minst verdiskapning for samfunnet som helhet.

I Storbritannia er 8,24 prosent av befolkningen totalt sett aktive i tidlig fase gründerskap, i henhold til tall fra Global Entrepreneurship Monitor. I Sverige er tilsvarende tall 6,82 prosent. Mens i Norge har imidlertid andelen falt fra 9,3 prosent i 2005 til 5,65 prosent i 2015. Det er det største fallet i Nord-Europa.

Skiller man ut tallene for personer med migrasjonsbakgrunn i Storbritannia, så er de dobbelt så tilbøyelige til å starte virksomheter enn personer med majoritetsbakgrunn. I Sverige er det også lignende tendenser. I sum skaper det ganske mange jobber.

I Storbritannia står gründere med innvandrerbakgrunn bak cirka 14 prosent av alle arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter (som i britisk målestokk er betydelig større enn norsk målestokk). I Sverige står innvandrere for nesten 10 prosent av alle jobber i privat sektor.

Mentorskap og penger

Kan det tenkes at grunnen til at flere innvandrere er i jobb i Sverige og Storbritannia skyldes at de ansettes av andre innvandrergründere? I Grenseløse Gründere kan vi nemlig lese at bedrifter startet av innvandrere er hele 50 prosent mer tilbøyelige til å ansette andre med lignende bakgrunn enn bedrifter startet av personer uten.

Diskriminering på arbeidsmarkedet er en hemsko for integrering i Norge og særlig innvandrere utenfor byene sliter med å få seg jobb. Gründerskap kan være en løsning. Det er nemlig slik at i kommuner hvor arbeidsformidlingen fanger opp talenter og gir dem mentorskap, lykkes mange flere.

Et eksempel finnes i England, kalt New Enterprice Allowance, der arbeidsledige med ambisjoner om å starte for seg selv, kan få mentorskap og penger. Slik skapes nettverkene som trengs, samt en kultur i «job centres» om å holde øynene åpne for talent hos folk som kan starte for seg selv.

Vinn-vinn

Vi i Minotenk arrangerer i år et intensivkurs i gründerskap hvor unge med innvandrerbakgrunn er målgruppen. Klarer vi å få opp andelen vellykkede gründere med innvandrerbakgrunn, er også sannsynligheten stor for at flere innvandrere kommer i jobb som ansatte og vi vil få større mangfold blant landets ledere.

Bedre levekår og sosioøkonomisk mobilitet, samt penger i skattekassa, er vinn-vinn for både individet og samfunnet. La oss sammen legge til rette for at flere lykkes.