«Å ja. Dere gjør det sånn, ja.» Et medlidende smil. Ansikt til ansikt er de ganske så milde. På internett kan de være rett og slett slemme. Vi kaller dem gjerne mammapolitiet. De finnes i alle kjønn. Men brorparten er mødre som gjerne vil dele av sin visdom til andre kanskje mindre erfarne mødre. «Jeg er så glad for at vi har klart å opprettholde ammingen så lenge. Det er jo så viktig, vet du». «Sover hun på eget rom allerede? Det er bra for barnet med nærhet, vet du». Det er som om premien etter å ha overlevd svangerskap og barseltid er å kunne bevisst eller ubevisst bidra til å rokke litt ved selvtilliten til dem som står midt i kaoset du selv har mestret.
Mammapolitiet er opptatt av de fleste valgene som tas i familien. De er opptatt av hvor tidlig eller sent du henter i barnehagen. De er opptatt av ernæring, hvilken bilstol du bruker, om barnet sover på eget rom eller tett inntil mor. De henter aldri sist i barnehagen. Kun det beste er godt nok for barnet.
Det er lett å le av denne karikaturen. Men det bor en mammapolitibetjent i de fleste av oss.
«Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om», skrev Kamille-redaktør Madeleine Strand i en kronikk i VG 27. juni. Hun skrev om stresset med å lykkes med hverdagslivet som småbarnsmor. Om henting i barnehagen og barnebursdager: «Det er ikke et tulleproblem når du våkner om natta, fordi det slo ned i deg som et lyn at du ikke har kjøpt inn Sprett-yoghurt til matboksene».
Det er lett å avfeie Strands kronikk, og si at hun bare må jenke litt på kravene hun stiller til seg selv. Det hjelper bare så lite. Stresset Strand skildrer handler selvsagt ikke om en yoghurt, men om en helhet som går på helsa løs for mange kvinner. VG har valgt å følge opp med en serie kronikker under emneknaggen Stressa2019. Debattantene har diskutert hvorvidt det er greit om mødre tar seg en skulkedag fra jobb, de har også satt søkelyset på behovet for en omfattende endring i arbeidslivet.
Det gjorde også psykolog og SV-nestor Torild Skard på kronikkplass her i avisen tirsdag. Hun mener den viktigste likestillingskampen i dagens Norge er å kjempe for et arbeidsliv som er tilpasset mødre, slik at ikke barna må ta støyten gjennom for tidlig barnehagestart eller for tidlig ammeslutt. Skard er ikke alene om dette synet. Også forfatter Linn Stalsberg tok til orde for en omdanning av arbeidslivet i en Dagsavisen-sak denne uka.
Det er ikke likestilling hvis barnets beste skal bli ofret for at mødre skal tidligst mulig tilbake i jobb, var hovedargumentasjonen til de som sluttet seg til foreldrepermisjonsopprøret i fjor. For at barna skal få det de trenger, må mors permisjon være lang nok, mener de. Argumentene, som gjerne berikes med personlige eksempler, er vanskelige å parere. For ingen vil noe annet enn det beste for barna.
Problemet er når det beste for barna ender opp med å bli det verste for familien. Det skrev artist Sandra Lyng Haugen om i en kronikk i VG for en uke siden. Mammaskammen ble så ille for henne at hun lot det ta styringen over egne beslutninger: «Jeg presset meg til å amme på grunn av det enorme ammepresset. På grunn av alle kommentarene jeg fikk fra kjente og kjære også – om at det var det beste for barnet. Alt dette gjorde jeg for jeg har hørt så mange ganger at «dette er det beste for barnet ditt!» Men det var ikke det beste for oss», skriver hun.
Faren med debattene vi har om kvinner i arbeidslivet og kvaliteten i barnehagene, er at de blir sauset sammen i et skremmebilde av hvor ille dagens småbarn har det. Selv om intensjonen helt sikkert er å legge ansvaret på arbeidsliv og velferdsstaten for at hverdagen er tøff for småbarnsforeldre, ender vi med en haug av foreldre med dårlig samvittighet. Når personlige valg diskuteres, er tærne ekstra ømme. Vi får poler med mammapolitiaspiranter i hver sine leire. Enten svikter du barnet ditt, eller så svikter du kvinnekampen. Det blir feil uansett. Når det blir hevdet at barn ikke bør inn i barnehager før de er minst et par år gamle, blir det vanskelig å gjøre det som hevdes å være det beste for barna uten å bli borte fra arbeidslivet lenge.
Bekymringen for at barna lider under at begge foreldre er i jobb, at de er for tidlig og for lenge i barnehagen, er god grunn til å ta på alvor. Barnehagene har en helt annen funksjon enn tidligere. De har en større plass i barnas liv, og må innfri flere krav. Men faren med å dyrke denne bekymringen for mye, uten at det er et fnugg av politisk vilje til å satse mer på bedre bemanning i barnehagene, er at hver enkelt forelder blir sittende igjen med en skam over at de jobber og lar barna gå i barnehagen hver dag. Denne følelsen, kombinert med et stramt tidsskjema gjør at kanskje en Sprett-yoghurt er nok til at begeret renner over.
At noe må gjøres for at færre mødre skal kjenne at stress og samvittighetskvaler overskygger alt, er det bred enighet om. Spørsmålet er bare hvor løsningen ligger: På individplan eller gjennom strukturendringer i arbeidslivet. Trolig ligger den begge steder. Du kan ikke minke stresset for kvinner uten å faktisk redusere arbeidsbelastningen. Samtidig blir ikke stresset borte hvis ikke hver enkelt person senker kravene til seg selv. Disse kravene kommer blant annet fra mengden av småbarnsforeldre som har behov for å belære eller vise hvor flinke de er. En ekstra stressbyrde kommer også når man gjentatte ganger får høre at valget om å jobbe og la barnet gå i barnehage er skadelig for det kjæreste du har.
