Lysbakkens dristige tanke

Den rødgrønne alliansen får lunken mottakelse.

SV-leder Audun Lysbakken har lenge gått svanger med en plan om en bred rødgrønn allianse. Lørdag ble planen født. Da vedtok partiets landsstyre å jobbe for en felles politisk plattform for de fem opposisjonspartiene, Rødt, SV, Ap, Sp og MDG.

Det er etter SVs mening nøkkelen til regjeringsskifte etter valget i 2021.

Hensikten er ikke å erstatte partienes egne programmer. Poenget er å få opposisjonspartiene til å framstå som et tydelig alternativ til dagens regjering.

Diskusjonen om hvilke partier som skal sitte i regjeringen, må de rødgrønne ta etter valget.

Men før valget må opposisjonspartiene ha funnet hverandre på en måte som kan overbevise velgerne om at en rødgrønn regjering betyr en mer kraftfull politikk mot klimakrisen og sentraliseringen, og en bedre politikk for å få redusert forskjellene i samfunnet.

Dette er dristig tenkt. Faren er at planen faller på steingrunn fordi de andre partiene ikke vil være med.

Hvis det skjer, vil de borgerlige hamre løs på de rødgrønne med påstand om at opposisjonen ikke har et troverdig regjeringsalternativ. Den sjansen får de rødgrønne ta.

Les også: «Nå har man faktisk gitt høyresiden argumenter»

Velgerne har krav på å få vite hva det er som skiller de rødgrønne partiene og hva de er enige om. Velgere leser ikke partiprogrammer.

De gjør seg opp en mening på bakgrunn av partienes opptreden i debatter, og hvordan partilederne framstår i offentligheten. Hvis de går løs på hverandre i stedet for å stå sammen i kampen for å kaste regjeringen, vil Solberg-regjeringens overlevelsesmulighet øke betraktelig.

Det er mer som forener enn det er som skiller de rødgrønne partiene. Det må de få fram for velgerne på en tydelig måte. Det er ikke nødvendig å være enig om alt.

Noen saker peker seg ut. Ifølge Klimabarometeret 2019 ligger klima for første gang på toppen over saker velgerne mener er de viktigste. Klimapolitikken må bli en bærebjelke for rødgrønn politikk.

Mottakelsen av SVs forslag er lunken. Bjørnar Moxnes fra Rødt er positiv. Rødt vil ikke sitte i regjering, men Moxnes sier ja til Lysbakkens invitasjon om samarbeid.

Det er nytt. Det er ikke mange årene siden SV-ere og Rødts folk ikke tålte synet av hverandre.

Ap-leder Jonas Gahr Støre sier tja. En bred venstreallianse får ikke hans hjerte til å banke.

Det er SV og Sp som står Ap nærmest. Dagens meningsmålinger tyder på at Ap, SV og Sp vil få et solid flertall på Stortinget etter valget.

Slik sett er det ikke behov for en bredere allianse for å fravriste Solberg regjeringsmakten. Støre lukker likevel ikke døra helt. Han lover at velgerne i god tid før valget vil få presentert en klar retning for et nytt flertall.

Alliansen mottas med begeistring i deler av fagbevegelsen. Her er det tradisjon for å tenke i tverrpolitiske allianser, ikke minst i streikesituasjoner.

Les også: Grønn Ungdom til moderpartiet: Strekk ut en hånd til Ap

Folk på venstresiden i fagbevegelsen og på venstresiden i Ap, har ikke glemt at det var en allianse mellom byradikalere og bønder og fiskere i Utkant-Norge som sørget for at neisiden seiret ved folkeavstemningene om EU i 1972 og 1994.

Sp som var hovedmotoren i den brede folkebevegelsen mot norsk EU-medlemskap, og som dessuten var pådriver for å etablere det rødgrønne regjeringsalternativet i 2005, sier tvert nei til Lysbakken-planen.

Partiet føler seg i dag sterk nok til å stå alene. Sps mål er en regjering av Ap og SV. Det er min påstand at Ap aldri vil gå i regjering med Sp uten at i alle fall SV er med.

Kan hende må også MDG bli med for at den rødgrønne regjeringen skal få flertall i Stortinget. Det er interessant at MDG ikke lukker døra helt for en bred rødgrønn allianse.

Partiet vil overlate til landsmøtet og «grasrotdemokratiet» å ta stilling til samarbeidsformer.

Audun Lysbakkens plan er en parallell til tidligere partileder Kristin Halvorsens (SV) forslag om et rødgrønn regjeringsalternativ før valget i 2005.

Jens Stoltenberg var ikke, som kanskje noen tror, det rødgrønne regjeringsalternativets far. Det var Kristin Halvorsen som var alternativets mor.

Da jeg i en kommentar i god tid før valget i 2005 argumenterte for en regjering av Ap, SV og Sp, fikk jeg et foredrag av Jens Stoltenberg om hvorfor Ap ikke kunne regjere sammen med SV. Stikkord var EØS, NATO og skatt.

Det hadde ikke blitt et rødgrønt alternativ i 2005 hvis Jens Stoltenberg hadde satt foten ned. Han gjorde ikke det. Stoltenberg og Ap kom hinkende etter Kristin Halvorsen og SV.

Bitene i det rødgrønne puslespillet falt etter hvert på plass. SV ga opp NATO-motstanden, Sp la vekk tanken om å få Norge ut av EØS og Ap lot seg drive et stykke mot venstre.

Regjeringsspørsmålet var en hovedsak i 2005. Nesten halvparten av velgerne (45 prosent) sa at det var svært viktig for deres stemmegivning. Regjeringsspørsmålet blir også en hovedsak ved valget om to år.

Solberg-regjeringen er svekket. Den spriker i fire retninger. Lærdommen fra 2005 er at de rødgrønne vinner hvis de holder sammen og ikke flyr hver sin vei.