Kommentar

Lykken fungerer best i blaff

Vi har alle godt av å kjenne på ubehaget.

Jeg kan jo bare si det. Det er like uoriginalt som det er gjenkjennelig. Jeg har kjærlighetssorg.

Om ikke jeg følte meg som «Bridget Jones» fra før, hysterisk gråtende og utrøstelig på offentlig transport, er det en helt ny dimensjon å være hjerteknust under julelysene på Karl Johan.

Fordi jeg burde vært bekymringsløs.

I desember skal vi kose oss. Gløgg, familieglede og takknemlighet. «Let your heart be light. From now on your troubles will be out of sight», synges det.

Selv de heldige av oss, med familie å feire med og tak over hodet, kan føle seg mislykka av mindre. Det blir ikke som i Cola-reklamen, uansett hvor hardt vi prøver.

Det er som om vi tenker på jula som en magisk knapp. Vipps, så blir alle til de folka de ønsket at de var.

Vipps, så er familieintrigene borte. Sorgen over de man har mista, borte. Ensomheten, borte. Vi jobber så inderlig for at den skal være borte.

Men man kan begynne å lure på om disse menneskene egentlig finnes.

De som sitter med total ro på julekvelden, og har gode og meningsfulle samtaler over ribba.

De som føler seg lykkelige og tilfreds under nyttårsrakettene, som ikke er stressa for hvor de skal etterpå, de som har funnet sin plass i verden og bare er der, i all sin ro.

Jeg gjetter, altså, men: Er det ikke sånn at de fleste av oss later som vi vet hva vi driver med, så vi skal slippe å kjenne på ubehaget ved det å være menneske?

Sånn holder vi på. Legger ut et koselig bilde av den koselige middagen vår. Tviholder på tradisjonene våre, på følelsen av kontroll.

Takler ubehaget ved å drikke for mye alkohol, ta for mange varme bad (min taktikk), eller gå ut i garasjen og mekke på den bilen som ikke egentlig trenger å mekkes på lenger.

Så vi slipper å snakke om det. Ta tak i det. Godta at ting er som de er, og ha det godt med det.

Alle har noe som står i kontrast med julekosen. At familien ikke er så harmonisk som man skulle ønske. At man ikke egentlig har råd til de gavene under treet.

At man ikke er invitert noe sted på nyttårsaften. Eller – at man blir dumpa.

Vi vet at de aller fleste av oss kjenner på smerte og ubehag. Så hvorfor skammer vi oss, for å svare ærlig, når noen som spør om det går bra?

Fordi det er forventa av oss. Vi skal takle det. Og vi glorifiserer det, til og med.

Evnen til å ta seg sammen, gå videre. Vi vil lese saken om han som kom seg ut av depresjonen, ikke han som ikke klarer å gå ut døra om morgenen. Vi pakker sammen ubehaget vårt for enhver pris.

På den måten bærer vi det med oss, i stedet for å møte det.

Og når den magiske jule-knappen ikke funker, og ubehaget bare vokser, sitter vi der i skammen vår. Alene. På hver kant, med hver vår ribbe.

Og når noen spør hvordan jula vår var, svarer vi det som er forventa av oss. «Fint! Hva med deg?»

Ikke i år. Jeg har kjærlighetssorg. Og jeg gleder meg, jeg. Til rosenkål og medisterkaker. Til å være sammen med de jeg er glad i.

Gud så heldig jeg er, som har så mye fint foran meg.

Men å late som alt henger sammen slik det skal, det tror jeg ikke hjelper. Verken meg eller folka rundt meg. Fordi ubehaget er en del av livet. Også i desember.

Som terapeuten sier så fint i boka Else går til psykolog: «Lykken fungerer best i blaff». Upåtvungen og uventa. La oss være i øyeblikket i morgen.

God jul!

Mer fra Dagsavisen