«Look to Norway», Trump!

Det er tid for å minne om Per Fugellis verditestamente.

Vanligvis fremkaller honnørordene om verdier noen gedigne gjesp hos de fleste av oss, men korona-pandemien har gitt verdiretorikken en langt sterkere kraft enn for noen uker siden.

De siste årene har det med innvandring som bakteppe vært diskutert hva som er norske verdier. Harald Eia har i NRK-serien «Sånn er Norge» laget en morsom og innsiktsfull forelesning om dette. Han fastslår at nordmenn er ganske individualistiske, men når det trengs, evner vi å trå til.

Det ligger noen sterke verdier gjemt dypt i oss.

Det er disse verdisettene som gjør at styrende politikere i en dyp krisesituasjon kan ta i bruk det Eia kaller det norskeste av alle ord: dugnad. Mens ledere i andre land nå må beordre, kan våre myndigheter nøye seg med å oppfordre.

Ikke alle innretter seg, men de som lar være er oppsiktsvekkende få. Den store majoriteten i Norge vet hva vi har å gjøre.

Like før samfunnsmedisineren Per Fugelli døde for snart tre år siden skrev han i Aftenposten om hva som kjennetegner norske verdier. Han slo fast: «Norge har valgt rettferdighet som politisk grunnstein».

Fem økonomer svarer: Du har 100.000 kroner og vil ha langsiktig avkastning. Hva gjør du med pengene? (+) 

Det gjorde virkelig inntrykk å lese hvordan en døende mann oppsummerte hva som hadde vært viktig i livet:

«Min erfaring er at samfunnets dannelse: Formingen av et menneskesyn, byggingen av et fellesskap, fordelingen av levekår – landets politiske helse – har hatt stor betydning for min personlige helse i 74 år. Derfor skal Takk Norge gå til politikken, til de mennesker og fagforeninger og partier som har bygget rammer rundt våre liv, preget av: Rettferdighet, tillit og frihet.»

Jeg kommenterte Fugellis artikkel i Dagsavisen, og skrev at «Ord om verdier blir ikke svulstige når de kommer fra en mann som har lungene fulle av svulster».

Test deg selv: Hva kan du om amerikanske presidenter?

 

Ord om verdier blir heller ikke tomme når verdens befolkning føler at de står på kanten av stupet. Det er nå vi trenger de sterke og tydelige ordene. Det er nå de fungerer som luft og vann. Vi gjenoppdager det vi er helt avhengige av.

Norge er usedvanlig godt stilt. Vi har en samfunnskontrakt om at vi skal ta vare på hverandre. Når vi hører løftene fra regjering og opposisjonspolitikere, blir vi ikke overrasket over rausheten.

Nå er det ikke fett valgflesk. De har tenkt å levere på det mest grunnleggende av alle verdier: tillit.

Slik er det ikke alle steder. Denne uken var det hjerteskjærende å lese om pasienter som døde i hopetall på et sykehjem i USA.

Det er sikkert vanskelig å bevise, men en av forklaringene på at koronaviruset spredte seg så raskt på institusjonen, var at smittede ansatte følte seg tvunget til å gå på jobb.

De trengte så sårt inntekten, og i USA har man ikke samme sikkerhetsnett for arbeidstakere som i Norge.

Jeg hører nå at en del nordmenn fnyser av Donald Trumps rolle som krisehåndterer. For en gangs skyld synes jeg det er litt urettferdig. Trump har sagt mye rart også under denne krisen, men ingen president blir bedre enn det systemet han har å spille på. Det er ikke mye å skryte av i en krisesituasjon.

Den sittende presidenten skal på ingen fratas sin del av ansvaret. Trump har ikke vist en snev av vilje til å endre på velferdspolitikken. I stedet har han rakket ned på det Barack Obama forsøkt å bygge opp.

Nå er det mange av Trumps motstandere som håper at hans krisehåndtering skal koste ham dyrt.

Epidemien er så skjellsettende at USA må lete etter et nytt verdisett. Uten å fremstå som selvgod, kan «Look to Norway» være ord en amerikansk president igjen tar i sin munn. Jeg tenker ikke da på Norge som et forbilde i krisehåndtering, men på velferdsmodellen som er utviklet gjennom mange år.