Listhaugs fremskritt

Sylvi Listhaug fikk bare lede Olje- og energidepartementet i en måned. Men kan fort få et annet lederskap.

18. desember ble hun innsatt, 20. januar gikk Fremskrittspartiet ut av regjering. Hun fikk ikke mange virkedager.

Med fradrag for lang, god juleferie med familien der det kristne budskapet sto i sentrum, ble det nærmest en ny bunnrekord for antall dager på taburetten for Sylvi Listhaug.

Lyng-regjeringa satt i 29 dager, planleggingsminister Terje Rød-Larsen varte i 36. Men Listhaug rakk å åpne Sverdrup-feltet, lyse ut 69 nye oljekonsesjoner, krangle med Greta Thunberg og kaste seg med den stemmen hun har inn i debatten om «Deilig er jorden».

Hun vant kampen om oppmerksomheten de få ukene hun hadde anledning. Det er det hun er god på.

Mandag etter lunsj satte Siv Jensen strek for den første regjeringen med Fremskrittspartiet i norsk historie. Grasrota i partiet hadde sagt at nok var nok.

Det var ikke hennes valg. Seks og et halvt år holdt.

Det var på tide å slippe ansvaret for landet, bli uansvarlige og igjen begynne å bare tenke på seg sjøl for de mørkeblå. Og mens vi snakker om politiske rekorder: Valgkampen 2021 begynte rekordtidlig. Den er i gang for fullt. Det blir en seig, slugger av en valgkamp. En uforutsigbar maraton.

Spørsmålet er nå hvem som skal lede det blåblå feltet mot mål i 2021.

Gudfar Carl I. Hagen og Møre-jarl og bompengehelt Frank Sve har begge brukt sine markante, bærende stemmer til å poengtere at det nå er tid for å diskutere partiets lederskap.

Siv Jensen hadde ikke rukket å komme seg ut av Frps partikontor i Oslo sentrum etter møtet med pressen mandag før diskusjonen var i gang. På partiets landsmøte i mai skal det velges leder.

Det første spørsmålet som melder seg er om Siv Jensen er motivert. Hun har vært leder i 14 år.

Det er to år lenger enn Stoltenberg ledet Arbeiderpartiet. To år lenger enn Bondevik styrte KrF. Kristin Halvorsen holdt ut med SV i 15 år og da var det helt tomt.

Halve tida har Jensen vært finansminister.

Hun nådde sitt mål om å gjøre Frp til et ansvarlig maktparti, fikk mer gjennomslag enn hun kunne drømt om. Partiet for folk flest har faktisk forandret Norge på sin vakt, selv om fortellingen nå er at de har blitt så grå. Suksessene gjemmes nå unna som kirkesølv for å rettferdiggjøre bruddet.

Hva mer har hun å bevise?

Når Frp nå skal kjempe seg tilbake mot 20 prosent på målingene, er hun egentlig villig til å gå ned i skyttergravene, bli møkkete på hendene og slåss?

Nesten sju år med svarte biler, i lyset fra lysekronene, prektigheten og suvereniteten i landets viktigste departement, gjør noe med deg. Med selvbildet.

Og tanken om at hun skal utfordre våpensøster Erna Solberg i åpen kamp i spørretimen i Stortinget, må by henne imot.

Å skulle lede Frp i Stortinget i opposisjon mot en regjering hun ikke ønsket seg ut av, må være en merkelig rolle for henne. Hun sa tappert på PR-vis at hun gledet seg til å lede Fremskrittspartiet videre, men du vil ikke få høye odds på at Siv Jensen ikke er lederkandidat i mai.

Nei, da er nok norsk politikks enfant terrible – Sylvi Listhaug – betydelig mer motivert.

Den utgående olje- og energiministeren rakk å bekle fem statsrådsposter, alle på viktige politikkfelt for Frp. Og innimellom alle innflyttingsfestene rakk hun å reise land og strand rundt med spaden sin, den hun kaller en spade, med sigaretten i munnviken og pølsa i brød, og alliere seg med grasrota.

Det har gitt henne 160.000 følgere på Facebook. Bare Siv Jensen kan matche en slik oppslutning.

Listhaug er ikke uten konkurranse. Ketil Solvik-Olsen ses også på som lederemne, men den moderate rogalendingen mobiliserer bare halvparten så mange følgere som den karismatiske Listhaug.

Gruppa «Vi som støtter Sylvi Listhaug» har over 70.000 medlemmer. Tilsvarende gruppe for Solvik-Olsen teller drøyt 1000. Man vinner ikke valg eller posisjoner på Facebook, men man bør være i landet.

«Til sommeren er jeg på vei hjem igjen. Jeg er klar til å bidra», skrev han som punchline i boka «På vei» som kom i november. Fra sin posisjon med familien i Florida vil Solvik-Olsen slite med å lobbe og posisjonere seg til landsmøtet i mai.

Kronprinsen kan ha forregnet seg på det plutselige og dramatiske skiftet i partiet.

Florida kan ha gått fra et paradis til dødens posisjon. Hvis ikke Siv holder ut i tet nettopp av den grunn. For å vente inn sin antatte favoritt.

Hva får Frp og Norge med Listhaug som ny partileder? Et høyreparti med utestemme.

En skamløs partileder som vil snakke opp olje, og ned vindkraft. Som vil snakke om flyktninger som et problem, og lukke øynene for fakta, for at det i fjor kom færrest antall asylsøkere siden 1997.

Som vil spille på frykt for framtida.

En som vil rendyrke en populistisk og polariserende politikk med suksessen til Sveriges Sverigedemokrater som et mål der framme, som et forvrengt Soria Moria slott. Et Frp ute av regjering vil bety mer blå politikk, med tydeligere, enklere løsninger for folk flest.

Partiets ledervalg har sprengkraft.

Listhaug vil kunne mobilisere fra gjerder og sofaer, kanskje hente misfornøyde sjeler fra Senterpartiet, men hun vil også kunne presse ut partiets moderate velgere. De som liker Jon Georg Dale og Solvik-Olsens profil, kan finne nytt hjem i et bredere Høyre. Kanskje var avgangen mandag starten på en blå opptur.