Leserbrevpoeten

Livshistorien og ordene til Wilhelm Holteberg Hansen, best kjent som «Kyter’n», fortjener ikke å gå helt i glemmeboka.

Dessverre dukket ikke Wilhelm Holteberg Hansen opp på noen minnesider tidligere i sommer. Da bestemte jeg meg for å skrive en spalte til minne om leserbrevpoeten som kunne vært husket som Nordahl Grieg eller Rudolf Nilsen. Tidligere i sommer var det 35 år siden arbeiderpoetens død. Det ble dessverre ikke markert noe sted.

Men livshistorien og ordene til Wilhelm Holteberg Hansen, best kjent som «Kyter’n», fortjener ikke å gå helt i glemmeboka. Vålerenga-originalen og leserbrevskribenten sto i noen tiår bak en kjent signatur for alle lesere av Arbeiderbladet og en rekke andre aviser. I praksis skrev han for langt flere etter at han møtte opp i Arbeiderbladets ekspedisjon med en plastpose dikt enn om diktsamlingen hadde blitt utgitt av et av forlagene som tidligere hadde refusert ham.

«Kyter’n» sa i et portrettintervju med Arbeiderbladet, som Dagsavisen da het, at han skrev dikt for å vise familien at han også var et menneske, og ikke bare en alkoholiker og periodevis uteligger. Han ville ikke bare huskes av familien som en det hadde vært trøbbel med, men som et menneske med tanker og verdi. Det viste han gjennom selvbiografisk og sterk poesi som sto på trykk på «Meninger om mangt», MOM-sidene, i Arbeiderbladet. I dagens Facebook-tider tror jeg «Kyter’n» ville vært allemannseie, og kanskje hadde diktene og tankene hatt noe å si ikke bare til de andre på leserbrevsidene, men også til dem som fortsatt roper i kommentarfeltene:

Det hjelper lite å skrike

at livsveien vår er usigelig tung,

og siden forbanne de rike

når hjernen er likeså tom som vår pung!

Ånei, vi må utdype tanken,

først da blir det makt bakom påstand og krav.

Husk kunnskap er penger i banken

om renten er aldri så lav!

Etter hvert fikk «Kyter’n» framføre egne dikt under en visekveld på NRK sammen med Lillebjørn Nilsen og 25 år etter hans død ga Vålerenga historielag ut bok om ham. Selv ble jeg kjent med ham da noen av diktene ble til sanger med bandet Islandsgate, oppkalt etter gata «Kyter’n» vokste opp i og bare forlot de årene han satt fengslet på grunn av løsgjengerloven. I avisarkivene våre har jeg vært så heldig at jeg kan lese noen av de mange selvbiografiske ord. Som disse om forholdene mellom trehusene på Vålerenga for 100 år siden:

Ja, tidlig jeg stiftet

bekjentskap med nøden,

som hjerteløst dømte

så mange til døden.

For mange var de

som i kampen gikk under.

Heroiske sjeler

som levde som hunder.

I tankene ser jeg

dem slite og streve.

De ofret seg selv

for at vi skulle leve!