Lærdom fra nyfødtintensiven

Å være pappa på nyfødtintensiven er ikke spesielt gøy, men det gir i det minste en del perspektiv.

2020 har vært et rart år for alle. Sånn sett burde det ikke være overraskende at det har blitt et veldig rart år for meg også, men det har likevel skjedd noen ting som jeg ikke var helt forberedt på.

Jeg har nemlig fått barn.

Les også: Theas fødsel og barseltid ble krevende. Nå vil hun hjelpe andre (+)

Det var jeg forberedt på, altså. Så forberedt som noen kan være når man får sitt første barn. Man får jo som regel litt forvarsel.

Det jeg ikke var forberedt på var at varselet skulle komme en del kortere i forveien enn det gjør for de fleste. Sønnen min var nemlig prematur, og ettersom han kom midt under koronapandemien gikk det også svært kort tid fra jeg fikk komme inn på sykehuset til han var i verden.

Etter det gikk det slag i slag en stund.

Vi bodde først noen uker på Ullevål sykehus mens han lå på nyfødtintensiven, og så var det hjem med tett oppfølging fra noe som heter Avansert hjemmesykehus for barn.

Dette var ikke en opplevelse jeg var forberedt på, men det har jo vært lærerikt. Derfor tenkte jeg å dele noen av de tingene jeg har blitt mer bevisst på de siste månedene.

Aller først vil jeg nevne at vi virkelig ikke setter nok pris på sykepleiere og annet helsepersonell. Jeg kan aldri huske å ha møtt så engasjerte, dyktige og omsorgsfulle mennesker som på nyfødtintensiven på Ullevål sykehus.

Det passer godt å skrive dette nå, ettersom vi nettopp har lagt bak oss et lønnsoppgjør som kunne vært vesentlig bedre for sykepleierne. Det har vært mye fokus på helsepersonell det siste halvåret, men klappingen fra balkongene virker ikke å ha blitt omsatt i reelt forbedrede arbeidsforhold.

Pandemien har selvsagt bidratt til oppmerksomhet for helsepersonell, men det finnes flere typer kriser enn global pandemi.

Hver eneste dag inntreffer det små og store helsekriser, og hver eneste dag går sykepleiere på jobb for å hjelpe folk gjennom dem. Disse krisene rammer selvsagt færre av gangen, kanskje bare én person eller én familie, men det gjør dem ikke noe mindre alvorlige.

Derfor er det ekstra trist å se at sykepleierne ikke har fått det lønnsoppgjøret de fortjener. Hvis ikke engang et halvt år med pandemi er nok lurer jeg på hva som egentlig skal til.

En annen gruppe som gjerne kan få mer anerkjennelse er fedre og medmødre.

Debatt: Hvordan kan det å slippe far inn noen timer tidligere, medføre noen særlig økt risiko for smitte?

Da mener jeg ikke at vi skal få verken penger eller applaus fra balkonger, men at det hadde vært fint å bli anerkjent som ett av barnets foreldre.

Selv i gode tider behandles far/medmor ofte som en ettertanke ved fødsel, og koronasituasjonen har gjort det vesentlig verre. Vi har kunnet lese historier om fedre som må sitte timevis i bilen eller utenfor sykehuset før fødsel, og som har måttet møte sine barn via FaceTime eller gjennom et vindu i barselperioden.

Dette utgjør selvsagt en stor belastning for far/medmor, men det er også svært belastende for mor.

Lege og postdoktor Erle Refsum skrev for noen uker siden at de strenge smitteverntiltakene som gjelder for far/medmor ikke står i stil til den svært begrensede risikoen disse utgjør.

Faktisk trekker Refsum fram at far/medmor ikke bare er en risikofaktor eller et hyggelig påheng for mor, men utgjør en ressurs. Dette fordi kontinuerlig støtte under fødsel er assosiert med mindre bruk av smertelindring, færre keisersnitt, kortere fødsel og bedre helse for de nyfødte.

Hennes konklusjon er at smitteverngevinsten av restriksjonen ikke er proporsjonal med belastningen.

Etter å ha måttet forholde meg til usikkerhet knyttet til besøk på OBS-posten, på fødestua, på barselavdelingen og på nyfødtintensiven er det lett å si seg enig. Jeg følte at jeg i større grad ble behandlet som en besøkende enn som en som hørte hjemme på sykehuset.

Det er et problem. Far og medmor bør få anses som fullverdige foreldre, ikke bare som mors gjest.

Les også: «Det har kostet meg dyrt å føde i et koronastengt Norge»

En annen ting jeg har blitt mer bevisst på er at mine problemer sjelden er unike, og at de nesten alltid er mindre alvorlige enn de kunne ha vært. Å bo på sykehuset med et barn innlagt på nyfødtintensiven er ikke spesielt gøy, men det gir deg i det minste en del perspektiv.

Min sønn var som nevnt prematur, og måtte forløses på grunn av dårlig tilvekst. Derfor var han naturlig nok ganske liten.

Vi syntes i grunn han var veldig liten, men legene og sykepleierne var ikke like imponerte.

Når man er omgitt av kuvøser, babyer på under én kilo og sykehusmaskiner som stadig piper uten at man vet hvorfor virker det plutselig ikke så ille at ens egen sønn må mates med sonde og sove på elektrisk varmemadrass.

I tillegg er det mye å lære av andre som er i samme situasjon. Alle foreldrene man møter på nyfødtintensiven har forskjellige, men likevel relaterte utfordringer, og det er både inspirerende og betryggende å se at de fleste kommer gjennom det.

Dessuten er det utrolig hyggelig hver gang noen får dra hjem!

Les også: «En ting er vi jordmødre. I lengden orker vi ikke mer. Men hva med de gravide?»

Det er selvsagt også mye lærdom som jeg tror at er mer universell. Jeg mistenker at de fleste klisjeene om hvordan det er å få barn etter hvert viser seg å være sanne.

Jeg vet ikke hvordan det er å få et barn som ikke er prematurt, men jeg vet heller ikke hvordan det er å få ett som ikke er verdens mest fantastiske lille barn. Det er mye sannhet i den klisjeen som utgjør Prematurforeningens slagord: «Noen av de største miraklene i verden er ganske små».