Lenge siden du gikk på skolen, Sanner?

Alle har vært opptatt av det og opprørt denne uka. Det firehodede regjeringstrollet mista ett hode da Siv trampet høylytt ut. Men det merkelige er at ingen egentlig har snakket om det vi burde denne uka.

Om at vi nå er baklengs på vei inn i utdanningsframtida. Med kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) sin gamle skolegang som bakteppe.

Da Sanner gikk på skolen hadde han mest sannsynlig skriftlig-muntlige prøver, som betyr at man testes i muntlige ferdigheter gjennom en skriftlig prøve.

Jeg hadde i alle fall det. I gym hadde vi det. Og i nynorsk. Jeg elsket nynorsk, men hatet gym. Jeg ble elevrådsleder på barne-, ungdoms- og videregående skole bare fordi jeg mente at kroppsøving var et fag du ikke skulle måles i.

Det er et fag du skal ha for å bevege deg to timer i uka og føle deg fri. I gymmen skal du ikke stå på rekke og rad og se én og én elev stupe kråke over bukken, du skal løpe og leke og bli svett.

Du skal ikke ta Cooper-test, som vi måtte, for å få en karakter i noe du strengt tatt ikke kan bli ekstremt god på hvis du ikke øver som om faren din var Gjert Ingebrigtsen.

Jeg som knapt klarer å løpe til bussen uten å snuble i egen akilles, kunne pugge meg til en bra karakter i gym – på de skriftlige prøvene.

Dette var jeg også imot som elevrådsleder. At de som pugger kroppsøving, får god karakter. Og de som gruser deg i rumpefotball får det samme. For meg er karakterer i kropps­øving; mat og helse; kunst og håndverk; og musikk, et mysterium.

Sanners salto er hårreisende inkonsekvent, der han torpederer et av de fine elementene vi har forsikret alle 6-åringer og andre som er lenger inn i skoleløpet om: noen fag skal være mer lystbetonte og mindre teoritunge enn andre, men likevel gi verdifull kompetanse.

Så hvorfor skal regjeringen fra høsten innføre nye eksamensformer med muntlig-praktisk eksamen i stedet for muntlig eksamen i flere fag, også i grunnskolen?

Fra før får elevene karakterer i praktisk-estetiske fag, men er ikke oppe til eksamen som Sanner nå ønsker å innføre.

Er det fordi han likte å ha muntlig-skriftlige prøver da han selv gikk på skolen? Men nå er Fagfornyelsen ferdig. Da skal muntlig være muntlig etter læreplanen.

Det blir feil med muntlig-skriftlige prøver i muntlige fag. Jeg trodde skriftlig-muntlig eksamen var borte for lenge siden, og i hvert fall ikke i praktisk-estetiske og kreative fag.

I matteeksamen finnes det svar. Selv om du kan svare feil og få kred for resonnementet, så klart, men kriterier for karakterene blir vanskeligere i praktisk-estetiske fag.

I matematikk måles du i hva som er riktig, sånn er det ikke i musikk; der kan du spille fem feil, men det låter dritbra likevel. Det blir konkurranse i et felt der motivasjonen skal være å spille sammen.

Folk skal leke og lære seg ting av musikk, ikke måles. Elever blir flinkere i andre fag av å drive med musikk. Musikk er trim for hjernen, du gjør noe du ikke kan mestre så bra, men du skal ikke kjenne evalueringen i ryggen kontinuerlig.

Det skal være atspredelse, ikke noe du også skal streve med. Jeg skjønner at man må ha mappevurdering i alle fag, men muntlig-skriftlig eksamen? Gamleskolen ringer og vil ha tilbake svampen!

Det er generasjon prestasjon som bør rope høyt her: Ikke flere målinger nå, takk! I Pisa-under­søkelsen fra 2019 viser det seg at norske elever ikke er blitt bedre av alle prøver.

Vi har faktisk ikke blitt bedre på 18 år. Vi må heller sette pris på at den nye læreplanen er annerledes og mer konsekvent med mange spennende oppgaver i praktisk-estetiske fag. Det er jo supert.

Hele denne uka har Dagsavisen skrevet om kartleggingsundersøkelser i skolen. Barn helt ned i fem-seksårsalderen skal evaluere seg selv som medelev og venn, og dessuten måle læreren sin, ved hjelp av store og små sure- eller smilefjes. Ekspertene gikk ut og advarte.

Barnepsykiateren Stein Førde sier barnet kommer i konflikt mellom ønsket om å være akseptert av læreren og opplevelsen av å utlevere seg selv: «All læring er knyttet til følelser. Utrygghet gir altså svekket læreevne».

Dette må jo også gjelde skriftlig-muntlige eksamener, der nettopp estetiske fag kan gi deg en utrygghet, slik jeg opplevde i gymmen.

Men faget har likevel en funksjon, som de andre fagene der du blir målt i. Sånn sett kan man jo si at hele skolen rammer hardest de svakeste og mest samvittighetsfulle, men det skal den nye lærerplanen ta tak i. «I de nye læreplanene skal flere fag bli mer praktiske og utforskende.

Da er det naturlig at eksamen blir tilpasset dette. Det kan for eksempel innebære at man i en muntlig matteeksamen viser hvordan man programmerer», sa Sanner til Aftenposten forrige uke.

Programmering er en naturlig del av mattefaget. Å gå opp i eksamen i programmering, betyr at de aller svakeste elevene får nok et tap, alle andre klarer det. Og hva er vitsen med å gradere programmering på eksamen? Jeg tror det bare blir tull!

Jeg tror ikke lærerplanen 2020 oppfordrer til en gammel måte å ta eksamen på. Snarere tvert imot. Den ser så langt framover at eksamen blir erstattet med mappevurdering.

Så slipper det å gå sport i å klage på eksamenskarakteren og få en bedre fordi sensor ikke har like stor bunke å rette i klagerunden.

Når IS-barna er blitt friske og endelig integrert og skal begynne på norsk skole, vil de – om Sanner får viljen sin – måtte opp i muntlig-skriftlig eksamen i kunst og håndverk. Og sette smiletegn på seg selv om de syns de har mange nok venner og om læreren liker dem.

Eller vi kan tenke litt annerledes og ikke måle hvert raske skritt vi tar i gymmen, men heller bruke de timene på samhold og lek, og at musikk er en friarena for å oppdage en annen verden enn den hver elev måles i. Da blir det kanskje mindre press hos helsesykepleieren på skolen også, hvem vet.

Å høre «Carmina Burana» på full guffe kan også gjøre noe med psyken til folk, uten at du skal kunne lese notene.