Latin-Amerika mellom USA og Iran

Å kutte enhver forbindelse mellom Latin-Amerika og Iran har lenge vært høyt på USAs sikkerhetsagenda i regionen. Etter drapet på general Qasem Soleimani kan USA være enda lengre fra det målet. Det er det flere årsaker til.

Venezuelas president Nicolás Maduro var blant de første til å kondolere Iran etter drapet. Etterpå oppfordret han alle venezuelanerne til å signere en kondolanseprotokoll, og militærledelsen deltok i en minnemarkering i den iranske ambassaden.

Mens verdens og USAs øyne var vendt mot Iran, sendte Maduro så militære for å forhindre at opposisjonslederen, Juan Guaidó, og hans støttespillere kom inn i parlamentsbygningen.

Der skulle man avholde det årlige ledervalget.

I fjor ble Guaidó valgt som parlamentsleder. Deretter ble han utropt til landets interimspresident siden parlamentet ikke anerkjenner valget til Maduros andre presidentperiode.

Ved å utestenge Guaidó fra parlamentsvalget, sikret Maduro valget av sin foretrukne kandidat. Selv om Guaidó to dager senere tok seg inn i parlamentet, er nå opposisjonen fratatt sin viktigste plattform for motstand mot Maduro-regimet.

Det gir Maduro mulighet til å knytte landet tettere til sine støttespillere: Kina, Russland, Cuba, Tyrkia og – Iran.

Venezuelas nære forhold til Iran skriver seg tilbake til Maduros forgjenger. Hugo Chávez og Irans tidligere president, Mahmoud Ahmadinejad fant hverandre i felles motstand mot USAs imperialisme, og utviklet økonomisk og militært samarbeid. De senere årene har Venezuela og Iran også hatt felles skjebne som ofre for USAs sanksjoner.

Mens de fleste andre flyselskaper nedlegger rutene sine til Venezuela, annonserte iranske Mahan Air gjenåpning av direkteruter mellom Teheran og Caracas i fjor.

Men det er ikke bare koblingen til Venezuela som bekymrer USA. USA har i mange år hevdet at Latin-Amerika er en viktig finansieringskilde for den libanesiske Iran-støttede opprørsbevegelsen Hizbollah.

En betydelig del av Latin-Amerikas økonomiske og politiske elite har libanesisk opphav.

Libanesiske immigranter kom til Latin-Amerika etter det Osmanske rikets fall på 1920-tallet, og en ny gruppe kom under borgerkrigen i Libanon på 1970-tallet.

De tidlige immigrantene investerte i industri og tjenester, og mange fikk etter hvert viktige roller i økonomi og politikk.

Det gjelder blant andre Latin-Amerikas antatt rikeste mann, mexicanske Carlos Slim, El Salvadors nyvalgte «hipsterpresident», Nayib Bukele og Venezuelas mektige industriminister, tidligere visepresident Tareck El Aissami.

Noen er også involvert i organisert kriminalitet, inkludert Alex Saab, hovedmannen bak et stort korrupsjonsnettverk som har tjent godt på den venezuelanske regjeringens program for matvarehjelp, CLAP.

De fleste latinamerikanerne med libanesisk opphav er kristne, men hos en del finner man likevel støtte til Hizbollahs nasjonalistiske agenda.

USA har også hevdet at Hizbollah har tung tilstedeværelse både i Venezuela og i grenseområdene mellom Paraguay, Brasil og Argentina, som er tilholdssted for en stor libanesisk diaspora.

Å få de latinamerikanske landene til å forby Hizbollah har derfor vært en viktig målsetting.

Etter en reise i Latin-Amerika i sommer fikk Mike Pompeo Argentina til å følge oppfordringen. Motstanden mot Iran og Hizbollah har vært sterk i Argentina etter Hizbollahs bombing av en jødisk synagoge i Buenos Aires i 1994, hvor 85 ble drept og over 300 såret.

Paraguay og Honduras fulgte Argentina, men ellers har USA ikke oppnådd stort på tross av at konservative og Israel-vennlige regjeringer har tatt over i mange land.

Guatemala fulgte USA og flyttet sin ambassade til Jerusalem i fjor. Også Brasils president, Jair Bolsonaro, har lovet å flytte ambassaden til Jerusalem og å forby Hizbollah, som han feilaktig beskyldte for å ha knivstukket ham under valgkampen i 2018.

Men Bolsonaro har fått motstand fra mektige næringslivseliter, mange med opprinnelse fra Midtøsten, og så langt har han ikke gjort alvor av det.

Etter attentatet på Soleimani har advarslene kommet om at et motangrep kan komme fra baser i Latin-Amerika. Det gjør regimeskifte i Venezuela enda viktigere for USA.

Men etter forrige ukes hendelser er USA ironisk nok enda lengre fra å nå det målet enn før. Det er heller ikke særlig grunn til å tro at de andre landene i regionen vil slutte opp om USAs agenda. USA har en lang tradisjon for å overdrive koblingene mellom Latin-Amerika og sine motstandere i Midtøsten.

Mange husker også hvordan USA selv finansierte terrorvirksomhet i Nicaragua ved ulovlig våpensalg til Iran på 1980-tallet. Men kanskje viktigst: USA har hatt to ansikter i Latin-Amerika – et som har støttet demokrati, internasjonal rettsorden, og arbeid mot korrupsjon og organisert kriminalitet, og et som har bidratt til å undergrave alt dette til fordel for geopolitiske målsettinger.

Attentatet mot Soleimani, og visum-nekten for Irans utenriksminister til et FN-møte i New York, var to nye bevis på USAs forakt for institusjoner og rettsorden. Det vet latinamerikanerne at sjelden er til deres fordel på lang sikt.