Kvinnenes kamp i moskeen

70 prosent av de norske moskeene har ikke en eneste kvinne i styret.

Den kvinnelige imamen Sherin Khankan, besøkte Oslo tidligere i måneden. Anledningen var visning og påfølgende panelsamtale om dokumentarfilmen «Reformisten» i regi av Oslo Pix og Minotenk. Filmen handler om Khankan selv og om Mariam-moskeen hun har åpnet i Danmark. En kvinnemoské med kvinnelige imamer. Samtidig som panelet diskuterte kvinners rolle som ledere i islam, ruller debatten i mediene om kvotering av kvinner i norske trossamfunn.

En kartlegging som NRK har utført viser at det særlig i muslimske trossamfunn mangler kvinner i styrene. Faktisk har over 70 prosent av moskeene ikke en eneste kvinne i styret. Til sammenligning er majoriteten av dem som sitter i menighetsstyrene i Den norske kirke, kvinner. I kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke er det dårligere stilt. Kvinneandelen i styrene er på 30 prosent og 15 prosent har bare menn i styrene. Det er fortsatt langt høyere enn de 8 prosentene i muslimske trossamfunn. I den katolske kirke er nærmere halvparten kvinner i styrene i de lokale menighetene.

Noen moskeer oppgir imidlertid at de har egne kvinnegrupper eller egne styrer kun for kvinner.

Arbeiderpartiet har igjen gått ut og krevd at trossamfunn som ikke har minst 40 prosent kvinner i sine styrer, bør miste statstilskuddet. Dette er ikke noe nytt fra Arbeiderpartiet, dette har de ment siden 2017, hvor de viser til at dette er lovpålagt med kjønnsbalanse i både næringslivet og det offentlige. Det interessante denne gangen er at også muslimske medlemmer av Arbeiderpartiet gikk ut og støttet forslaget. Det er en likestillingskamp vi må ta, slår de fast.

En annen profilert muslimsk stemme som støtter forslaget er Bushra Ishaq. Hun står bak en større befolkningsstudie av norske muslimer, og viser til at kvinner er langt mer trospraktiserende og mer virksomme i aktivitetene i moskeene enn menn. Hun støtter en kvotering, og mener at det trengs som et dytt for å skape en nødvendig endring.

Og så tilbake til besøket av Sherin Khankan og hennes kamp. «Reformisten» viser et intimt og ærlig portrett av en kvinne som forsøker å bryte opp forestillingene om hva en muslimsk kvinne kan og bør være, både i storsamfunnet og i muslimske miljøer. Det er til tider en svært ensom kamp, men det er også en fortelling om hvor viktig det er å jobbe ut fra et fellesskap for å skape den endringen man søker.

Khankan er av den oppfatning at ingen vil bare vil gi muslimske kvinner noen lederrolle, og derfor må man simpelthen ta den selv. Tittelen «imam» viser i utgangspunktet kun til en person som leder bønnen, men i mange sammenhenger er det også en rolle som gir en viss autoritet, mye respekt og definisjonsmakt. Khankan er særlig opptatt av fredagsprekenen og hvorfor ingen kvinner slipper til på denne ærede stolen som taler foran de troende hver fredag året igjennom. Hun kom med en klar oppfordring til norske moskeer: Inviter kvinnelige lærde, og la dem holde «khutba» – prekenen.

Hun sammenligner segregeringen mellom menn og kvinner i moskeen, med utestengningen av fargede. Hun viser til islams grunnleggende egalitære natur, hvor alle mennesker er like foran Gud, og hvordan Profeten Mohammad ga en av de mest ærefulle rollene som bønneinnkaller og finansminister til den tidligere svarte slaven Bilal. På samme måte fikk også flere kvinner fremtredende roller i det første islamske samfunnet ledet av Mohammad, og kvinner gikk også i Profetens moske. Like fullt har kvinners rolle som religiøse ledere blitt neglisjert og motarbeidet. I Norge har vi hatt en kvinnelig leder av Islamsk Råd, Lena Larsen, som med sin doktorgrad på fatwalitteratur og omfattende akademiske arbeider på islam og menneskerettigheter, også er en betydelig skikkelse internasjonalt. I dag er det en kvinnelig nestleder i Islamsk Råd Norge, Smaira Iqbal, men ellers er ledere og talspersoner i muslimske trossamfunn i all hovedsak fortsatt menn.

Når det er sagt, så vil ikke nødvendigvis flere kvinner i styrene skape mer likestilling, for kvinner kan være minst like konservative og tradisjonelle i synet på kjønnsroller som menn, og da vil ikke de store likestillingsutfordringene bli tatt tak i likevel. Et eksempel på en slik utfordring er spørsmålet om hvorvidt muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimske menn. Sherin Khankan tolker islam slik at det ikke finnes noe spesifikt forbud mot et slikt ekteskap. Hun har viet en rekke tverreligiøse par i Danmark, og har lang venteliste på unge par som ønsker en slik vielse. I Norge foregår også debatter om dette blant unge muslimske kvinner, og jeg har selv blitt kontaktet av mange kvinner som lurer på om jeg kjenner til noen som kunne være villige til å gjennomføre en religiøs vielse mellom en muslimsk kvinne og ikke-muslimsk mann. Noen reiser til og med til Danmark for å få gjort det der.

Sherin Khankan fremstilles på dokumentaren som en ensom svale, men i virkeligheten er dilemmaene og utfordringene hun prøver å skape en forandring rundt, noe som gjelder mange og som snart vil bli tvunget fram av en ny generasjon muslimske kvinner med høy utdannelse og muligheter til likestilling på alle samfunnsområder. Kanskje bør styresmaktene gi et lite dytt, der det er mulig. Likestilling og islam er ikke, og bør ikke være, en motsetning. Framtida til muslimske trossamfunn avhenger av at kvinner blir inkludert på en helt annen måte enn i dag.