Før helgen ble det klart at Arbeiderpartiets Jette Christensen ikke ville stille til gjenvalg til Stortinget. 36-åringen ga beskjed om dette under et styremøte i Vestland Ap. Noen dager senere ble det klart at heller ikke Marianne Marthinsen (39) ønsker å fortsette.
Begge ble i denne stortingsperioden stuet bort i utenriks- og forsvarskomiteen. Kanskje er forvist et riktigere uttrykk.
Til en komité der mye er hemmelig og man tilbringer svært mye av tida på reise. Det er ikke et sted å være for sultne politikere som vil forme samfunnet.
Kanskje var de ikke sterke nok. Ikke gode nok til å spille spillet. Politikken er brutal. Arbeiderpartiet er som kjent ingen søndagsskole. Men kan det være tilfeldig at to sterke, profilerte kvinner i 30-årene gir opp samtidig?
Marthinsens nei bør være et dypt kutt i partiets selvbilde. Hun var partiets finanspolitiske talsperson i forrige stortingsperiode. En av partiets mest sentrale spillere. Men som endte på benken.
Kikker man i Marthinsens mediearkiv ble hun omtalt godt over 600 ganger i 2016 og 2017. I 2019 finner man 100 spor etter henne, mange av dem på grunn av en bokutgivelse. Noe skjedde.
Det eneste livstegnet offentligheten har fått fra Marthinsen så langt i 2020, er to versjoner av NTBs melding om at hun gir seg i politikken, og én sak i Vårt Land om merking av israelske varer. Beslutningen kom derfor ikke veldig overraskende. Den er ikke desto mindre beklagelig.
Les også: Gir seg i politikken – legger ikke skjul på at interne forhold i partiet er en av årsakene
Christensen har vært kryptisk i sin begrunnelse. «Å stille til valg er en langsiktig forpliktelse. Da må man vite helt sikkert at man er den i forsamlingen som aller mest og mest av alt vil sitte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe et halvt tiår frem i tid», skrev hun på sin Facebook-side fredag kveld.
Meldingen tyder på liten motivasjon. Hva det skyldes, blir en spekulasjon. Men nå, etter drøye ni år på Stortinget, var lysta borte.
«Da jeg kom til Oslo og Stortinget den høsten, kjente jeg meg ikke igjen i stortingsgruppen. Noe var annerledes», sier hun til Bergens Tidende om tida etter valget i 2017. At hennes forhold til VGs avgåtte politiske kommentator Frithjof Jacobsen har hatt betydning, avviser hun blankt. Men nå er veien for han tilbake til den politiske journalistikken langt mer åpen.
Marthinsen gjør det heller ikke av kjærlighet. Snarere tvert imot.
Overfor Dagens Næringsliv bekrefter hun at interne forhold i Arbeiderpartiet er blant årsakene til at hun ikke tar gjenvalg. «Det vil være løgn å svare nei. Du kan si at jeg trenger et miljøskifte», siteres hun på. Det får hun nå om halvannet år.
Med henne forsvinner ikke bare en sentral kvinnelig politiker, men også det som burde og kunne vært et lederemne i et parti som sliter med etterveksten.
Etter at Arbeiderpartiet hadde investert mye i Marthinsen og hennes fremskutte rolle som finanspolitisk talsperson, ble hun rett og slett ofret høsten 2017 til fordel for Trond Giske. Partiets nestleder kan tradisjonelt velge og vrake i roller.
To av Arbeiderpartiets rådgivere som hadde jobbet tett med Marthinsen, sluttet på dagen da det ble kjent. Misnøyen var stor med både Giske og partileder Jonas Gahr Støre. Noen uker senere sto partiet til knes i Giske.
Marthinsen hadde gjort en svært god jobb. Hun imponerte mange. Hadde snakket folkelig og godt om finanspolitikk. Hun hadde gjort en god figur som ansikt utad på ett av de viktigste politikkfeltene.
Men Støre skulle manne seg opp etter det stygge valgnederlaget i 2017. Han dyttet Marthinsen foran toget.
Takka var altså sparken og medlemskap i en komité hun slett ikke ønsket seg. Hun ble en uutnyttet ressurs. En elendig investering av Arbeiderpartiet. En «stranded asset». Siden har hun ligget nede.
Har ingen i partiet strukket ut hånda til henne? Kanskje har hun vært motvillig til å reise seg.
Arbeiderpartiets evne til å dyrke fram og kultivere sine politiske talenter er ikke god nok. Utøya forklarer mye, men ikke alt. Bak Jonas er det foruroligende glissent. Og nå kaster to av dem med erfaring og stemmer, som burde vært på vei inn i partiets etablissement, inn håndkleet. «Tilfeldig» bør ikke være Støres analyse.
Christensen og Marthinsen har gitt opp Arbeiderpartiet. Men først ga partiet opp dem.