Kunsten å si unnskyld

Hvorfor forventer vi mindre av maktmennesker enn vi gjør av venner og familie?

Trond Giske-saken tar aldri slutt. Da snakker jeg ikke om den Giske-saken som involverer VG, Bar Vulkan og noe som med litt godvilje kan omtales som «dansing».

Nei, jeg snakker om den første Giske-saken. Den ordentlige Giske-saken. Den Giske-saken der Arbeiderpartiet etter sin gjennomgang konkluderte med følgende:

Arbeiderpartiet har i dag, 25. januar 2018, ferdigstilt behandlingen av disse varslene, og kommet til at det i flere av tilfellene har vært brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering.

Giskes kone Haddy Njie har skrevet bok. I boka kommer det fram at verken Njie eller Giske mener at sakene som er meldt inn til partiet er seksuell trakassering.

Les også: Når maktkampen raser, sitter sjelden noen alene på sannheten

Ankepunktet synes å være at Giske verken er etterforsket eller dømt for brudd på §13 i Likestillings- og diskrimineringslova, som oppstiller følgende (ganske vide) definisjon av seksuell trakassering:

Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.

Flisen det spikkes på her er forskjellen på å bryte loven mot seksuell trakassering, og å bryte Arbeiderpartiets retningslinjer mot seksuell trakassering.

Jeg kan nesten ikke tro at det er nødvendig å si det, men det finnes flere terskler for hva som er greit enn bare loven. Noe kan være både uakseptabelt og inkompatibelt med å inneha tillitsverv uten å nødvendigvis stride mot norsk lov.

Jeg vil ikke bruke mye mer plass på akkurat Giske-saken, men den fikk meg til å lure på noe:

Hvorfor holder vi folka som skal bestemme over oss til en lavere standard enn vi gjør med alle andre mennesker i livene våre?

Les også: Ble det litt mye, VG?

Det er nemlig ingen andre arenaer der vi forventes å skulle tilgi noen som heller vil diskutere om det de gjorde egentlig var så ille, enn å beklage.

For å kunne opprettholde vanlige mellommenneskelige relasjoner er det viktig å kunne be om tilgivelse. Ingen av oss går gjennom livet uten å drite oss ut, og når vi driter oss ut går det gjerne ut over noen andre. Det første skrittet mot å si unnskyld på en god måte er å forstå dette.

Det er faktisk ikke så veldig komplisert. En god unnskyldning anerkjenner at man har gjort noe galt. Den viser anger. Og den innebærer et løfte om, i det minste å forsøke, ikke å gjøre det samme om igjen.

Likevel går politikere som har tabbet seg nesten alltid til bransjens unnskyldningsklisjé: «Jeg beklager dersom noen føler seg støtt».

Tenk bare på i fjor, da Sylvi Listhaug måtte gå av som justis-, beredskaps- og innvandringsminister etter et Facebook-innlegg der hun beskyldte Arbeiderpartiet for å være mer opptatt av terroristers rettssikkerhet enn Norges sikkerhet.

Listhaug sa unnskyld. På en måte. Flere ganger måtte hun opp på Stortingets talerstol for å prøve å beklage. Den første gangen beklaget hun til «dem som føler seg såret av kommunikasjonen i denne saken».

Det ble ytterligere to mislykkede turer på talerstolen før hun på fjerde forsøk klarte å unnskylde innholdet i innlegget sitt.

Les også: Fra støtte til angrep

Etterpå poserte hun smilende i et hav av blomster hun hadde fått tilsendt av folk som støttet utspillet hennes. Igjen er det helt utenkelig å se for seg en lignende situasjon utenfor politikken. Dette er ikke noe vanlige folk gjør når de føler anger, skjønner at de har tabba seg ut og virkelig beklager.

Det er en vanlig oppfatning om politikere at de gjerne lyver for å tjene sine egne interesser. Eller i det minste at de pynter på sannheten. Men Giske, Listhaug og andre som bokstavelig eller billedlig talt har blitt tatt med buksene nede, er dyktige, rutinerte politikere. Likevel klarer de ikke engang å late som om de beklager.

Er ikke-unnskyldningene en del av et strategisk spill? Spekulerer de i støtte fra egne tilhengere? I håp om at kritikken snart skal avfeies som «heksejakt»? Kanskje i den særpolitiske tankegangen om at vi etter en viss mengde tid må «legge saker bak oss» selv om ingen har gjort noe som helst for å rydde opp i dem.

Eller har politikerne våre faktisk blitt så frakoblet den virkeligheten vi andre lever i at de ikke evner å innse det når de har gjort noe galt?

Les også: «Utrolig dårlig dømmekraft, ekstremt tonedøvt, til å bli uvel av»

Vi må uansett si tydelig fra. Lave forventninger til politikere er en selvforsterkende mekanisme. Jo mindre vi krever av dem, jo mindre føler de seg forpliktet til å levere.

Kanskje er det for mye å be om at vi skal kreve det samme av politikere som vi gjør av venner og familie. Våre venner og familie er jo stort sett ganske bra folk. Men kanskje vi i det minste kan kreve det samme av politikerne våre som vi krever av femåringer. Si ordentlig unnskyld. Vis at du forstår hvorfor du må si unnskyld.

Hvis ikke er det rett i skammekroken, og så i seng uten verken kveldsmat eller statsrådspost.