Kristent raseri

Knut Arild Hareide benyttet anledningen til å fortelle at han gir seg som toppolitiker fra 2021. Beslutningen ble den endelige bekreftelsen på hvilke virkninger en ideologisk strid kan få.

Mange på rød side har ikke greid å fordøye fjorårets nederlag. En av dem som lar raseriet komme til overflaten er Hareides rådgiver Emil André Erstad. Gjennom boken «36 dagar som endra norsk politikk» gir han sin versjon av hva som skjedde den dramatiske høsten 2018. Erstad kritiserer sin egen sjef for at han ble for mild i maktkampen.

I motsetning til sin tidligere sjef gjør ikke Erstad det ringeste forsøk på å skjule sitt raseri. Mens Hareide har harmonisert og hevdet at det fortsatt er god kjemi mellom KrF-ledelsen og ham, går Erstad rett i strupen på Olaug Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Hans Fredrik Grøvan.

I hans bok er den tydelige fortellingen at det var utenkelig for Team Hareide å samarbeide med Frp og Sylvi Listhaug. I en artikkel i Minerva er Kristin Clemet forundret over hvor avgjørende synet på Listhaug ble for Hareide og Erstad. Erstads bok viser hvor fortvilet kretsen rundt Hareide var over at mange øvrige KrF-ere ikke delte denne vurderingen av Frp og Listhau

Da Hareide kunngjorde sitt retningsvalg 28. september, brukte han sterke ord om «å følge sitt etiske kompass. Det var ikke tilstrekkelig til å få snudd folk i KrF. Erstad går så langt som til å kalle det for «svik».

Det er ikke ofte man hører slikt i kristne miljøer, men når skuffelsen blir stor nok i en godt sammensveiset gjeng, kommer slike ord. Det kan være verdt å minnes den italienske forfatteren Umberto Ecos ord om at «ingen gjør ondt på en så fullkommen og entusiastisk måte som når det gjøres ut fra religiøs overbevisning.»

I miljøer der man tidligere omtalte hverandre som «søstre og brødre», skapes det en stor fallhøyde, og det skjer ikke bare i kristne miljøer. I arbeiderbevegelsen brukte de ordene «kamerater» om hverandre. Gjennom Gerhardsens-serien på NRK, har vi på ny blitt minnet om hvor knallhard ordbruken ble mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen på landsmøtet i 1967, «Jeg skal knekke deg som ei lus». Motsetningene mellom 70-tallets marxist-leninister ble også voldsomme da veiene skiltes.

Ettårsmarkeringen av «skjebnelandsmøtet» gjør det enda tyngre for Kjell Ingolf Ropstad å sitte i regjering med Frp, der Sylvi Listhaug igjen er statsråd. Hareide er langt mer diplomatisk i ordbruken enn sin tidligere rådgiver, men han sier at han er glad for boka til Erstad. Det er Hareides måte å si at han slutter seg til kritikken.

Den erfarne politiske kommentatoren Kjell Werner skriver at «Knut Arild Hareide bør bli husket som en politiker som med rak rygg sto fast på sine prinsipper og slo ring om KrFs verdier. Dette kom ikke minst til syne da han tok oppgjør med Frp-politikere som Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Siv Jensen. Hareide satset alt på å forme et nytt politisk landskap, men det ble dessverre ingen realitet».

Werner unnlater å skrive «i motsetning til Ropstad og Bollestad», men det er det folk lett tenker. Det etterlatte inntrykket blir at mange i KrF ikke tok Listhaug og Frp alvorlig nok. Det er dette manglende oppgjøret med den norske varianten av internasjonal populisme som kan bli KrFs akilleshæl.