Krisepakke til oss alle

Den viktigste krisepakka for norsk kulturliv er den som går til olja og industrien.

Noen ganger i året drar jeg ut i verden for å treffe nasjonalbibliotekarer fra resten av verden. Det er for det meste en ganske meningsløs øvelse. Av grunner jeg ikke forstår, sitter vi i hestesko med flagg, tolker og sånne mikrofoner som man trykker på sokkelen for så å bøye seg fram og snakke i.

For det meste diskuteres det dagsorden og årsmelding, og de aller fleste ser ut som de gleder seg til møtet er slutt allerede ved åpninga.

Men det er mening i noe. I kaffepausene har jeg lært en del om Norge.

I de seks åra jeg har vært med på slike møter, har andre lands nasjonalbibliotek måttet gjennomføre store kutt og til og med legge ned deler av virksomheten. Noen har fått redusert budsjettene sine med så mye som 25–40 % på ett år da den verste finanskrisa sto på. Ingen andre enn Norge har kunnet bygge og utvikle Nasjonalbibliotekets virkefelt og rolle på den måten vi har.

Sjøl om vi også får de årlige effektiviseringskutta til regjeringa, og de svir hver gang, så har vi samtidig hatt muligheten til å bygge.

«Hadde lønna vår økt like mye som direktørens, hadde den vært på høyde med medianlønnen i Norge»

Det norske Nasjonalbiblioteket er i dag unikt i verden på mange måter. Og det er ikke bare oss. Litteraturen vår har vunnet lesere fra Beijing til New York de siste tiåra, norske fjernsynsserier er å se på Netflix i USA sammen med sakte-fjernsyn fra NRK. Sjøl norske aviser er i framgang etter internettsjokket, og norske skuespillere dukker plutselig opp i store roller internasjonale seriesuksesser.

Alt dette kan sjølsagt tilskrives kreativitet, innovasjon og talent i norsk kulturliv, for ikke å snakke om god prosessledelse og internasjonalisering, men det er lite som tyder på at konsulentbransjens svada er mindre utbredt i resten av Europa enn i Norge.

Det finnes unike kvaliteter i norsk kulturliv, vi er et lesende folk, og har en unik litteraturpolitikk som gir den norske skriftkulturen bedre rammevilkår enn nesten noe annet lite språk i verden. Men i denne sammenhengen er det heller ikke det som gjør at vi klarer oss så godt.

Den viktigste forutsetningen for norsk kulturlivs sterke posisjon kan man lese av den norske handelsbalansen.

Norge går med overskudd. Sjøl i den verste finanskrisa gikk Norge med overskudd. Det er nå mer enn to tiår siden sist det var røde tall nederst i det norske nasjonalregnskapet.

Det er ikke britiske politikeres manglende interesse eller engasjement for kultur som gjør at min britiske kollega et år måtte kutte en fjerdedel av budsjettet sitt og si opp altfor mange ansatte. Og det er strengt tatt heller ikke det norske Stortingets store engasjement i kulturpolitikken som gjør at vi i Norge ikke har måttet gjøre det samme.

Det er nød som har tvunget fram kutta i resten av Europa, røde tall i statsbudsjettene. Norske politikere og det norske samfunnet har hatt armslag der andre har hatt tvangstrøyer.

Dette armslaget skapes ikke innenfor kulturlivets egne budsjetter.

Sjøl om mange både i kunst, litteratur og filmverden er blitt trent opp til å omtale det vi driver med som næring, er det små summer vi omsetter for. Og enda mindre bidrar vi til handelsbalansen.

Faktisk viser talla for eksport og import av kulturprodukter store minustall i akkurat det regnskapet. Men så er det heller ikke vår jobb å skape et overskudd av inntekter til statskassa. Det er det industrien, olja og fiskeriene som skal. Og som gjør.

I dag har Stortinget forhåpentligvis sikra at denne industrien kan fortsette å finansiere ikke bare kulturlivet, men helse, skole, velferd og samferdsel de neste tiåra også.

Den viktigste krisepakka for kulturlivet, utelivet og de påstått kreative næringene i Norge er nemlig den som går til industrien.

Momsutsettelser, permitteringshjelp og kompensasjon for tapte inntekter kan bøte på den umiddelbare skaden koronaen har påført oss. Men det er produksjonen vår, industrien, de forhåpentligvis blå talla i nasjonal- og statsbudsjett som vil gjøre det mulig for oss å bygge og skape i framtida.

Vi skulle stått i ring rundt Stortinget i morgen alle sammen, kulturarbeiderne aller først, og krevd at politikerne sikra industrien gjennom denne krisa. Men det gjør vi ikke.

Vi har fortsatt så mye melk at vi ikke tror vi trenger ku. Eller vi tror oljefondet er kua, at det finnes et hav av penger der som har kommet ingensteds fra og at det store spørsmålet er hvor mye av de pengene vi skal bruke. Men oljefondet er ikke annet enn et supplement.

Oljeindustrien, i alle dens forgreininger bidrar langt mer til økonomien vår hvert eneste år enn det vi tilføres fra fondet.

Det er en skam at fagforeningsledere og næringslivsledere nærmest må tigge storting og regjering om å sette inn tiltak nå. Og det er en skam at krava om tiltak blir møtt med den sedvanlige olje-mot-miljø-diskusjonen. For eller imot olje, hvor alle ser ut til å synge den sangen de kan fra før.

Industri er ikke et sysselsettingstiltak for industriarbeidere. Vi trenger en industri som leverer produkter til verden som verden trenger. Og som gjør det på en måte det går an å tjene penger på. Penger til fellesskapet. Den norske leverandørindustrien er sammen med kraftkrevende industri og oppdrettsnæringa vår fremste kunnskapsindustri. Vi har kanskje ikke storbyer, internasjonalt anerkjente universiteter eller kulturinstitusjoner som er kjent i alle verdenshjørner.

Men vi har verdens reineste og mest innovative metallurgiske industri. Vi har bokstavelig talt funnet opp havbruket og vi har utvikla teknologi og byggverk i Nordsjøen som regnes som moderne underverk.

Ei god krisepakke til industrien er ikke ei pakke for å hjelpe folk og bedrifter over kneika. Det er ei krisepakke for at vi har noe å leve av de neste tiåra. Det er krisepakka til oss alle.