Krigen om krigen må også ta slutt

Marte Michelets bokbombe fra høsten 2018 «Hva visste hjemmefronten?» er minst like het to år etter. Hvor og når skal krangelen om den ende?

De norske jødenes skjebne under krigen er fortsatt et betent tema.

Det skulle bare mangle om ikke det svir i den nasjonale selvfølelsen når man ser på faktaene. Nesten halvparten av vår lille befolkning på rundt 1500 jøder ble utryddet.

Effektivt registrert, samlet inn og deportert av norsk byråkrati og politi.

Les også: «De var ikke onde, de var ektefeller og familiefedre, helt vanlige mennesker i en umulig situasjon»

Bare åtte land i Europa var dyktigere enn oss til å ta livet av sine hjemlige jøder. Sannsynligheten for å overleve som jøde var større i Tyskland, Østerrike, Sovjet, Frankrike og Italia. Bulgaria reddet alle. Og danskenes dugnad for å redde sin jødiske befolkning, kjenner vi godt. Som nordmenn, nesten smertelig godt.

Kontrasten er vond og vanskelig.

Hvert land har sin historie, og disse faktaene kan relativiseres og forklares, men Norges evne og kanskje vilje – dette er det springende punktet – til å hjelpe sine jøder, var og er lite å være stolte av.

Selvsagt oppleves det som et slags nasjonalt paradoks. For vår krigshistorie, den skinner jo, ikke sant? En liten nasjon i trassig opposisjon. Der svenskene gjemte seg bak sin nøytralitet og danskekongen ble værende på sitt slott, slåss vi på havet, gutta våre på skauen ga aldri opp og kongen dro – for å returnere som helt.

Og hva var det president Roosevelt sa? Look to Norway. Vi var mønsterlandet.

At de norske jødenes skjebne er omstridt, er også det eneste man med stor sikkerhet kan si. Debatten har nå rullet i mer enn to år i kjølvannet av journalist og forfatter Marte Michelets bok om den norske hjemmefrontens behandling av jødene. Uten at vi faktisk er kommet nærmere en ny forståelse av hvorfor så mange av de norske jødene ble drept, som vel må være målet.

For oss i publikum har det vært vanskelig å følge den ofte ondartede diskursen.

Les også: Nytt angrep på Marte Michelets hjemmefront-bok: – Svært mange feil (+)

Det har vært som å følge en tenniskamp. Tunge slag fra hver sin grunnlinje. Drevet fram av hver sin heiagjeng. Forfatter Michelet har gått fra å være helt til skurk. Først hyllet av kritikerne, så gjenstand for et eget seminar og nå nylig ble boka hennes dissekert over 305 sider.

 

 

Bak kritikken i boka «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» står historikerne Bjarte Bruland, Mats Tangestuen og Elise Barring Berggren. De to førstnevnte ble i utgangspunktet kritisert av Michelet i sin bok.

Den personlige investeringa er stor. Fallhøyden også.

På fredag svarte Marte Michelet på bred front. Hennes kronikk «Vi kunne vært allierte» ble trykket samtidig i Morgenbladet, Dagsavisen, Aftenposten, Klassekampen, Vårt Land og VG. Det er høyst uvanlig. I tillegg stilte Michelet opp i intervjuer i både Dagsavisen og Morgenbladet.

Les svaret her: «Det handler om å finne feil»

I kronikken hennes presiserer hun at hun kommer tilbake med mer. Man kan ikke svare på et 305 siders angrep med en enkeltside i avis, selv om det var mange aviser. Nei, hun er i gang med en lang artikkel til tidsskriftet Prosa, skriver hun i kronikken. Samme dag hoppet historiker-trioen på med kronikk i Aftenposten, avløst av nyheten samme kveld om at familiene til motstandsfolka Michelet skriver om, vurderer å gå til sak mot forfatteren. De har hyret inn advokatbransjens mest skarpskodde, John Christian Elden.

Til NRK sier Elden at han regner med at Gyldendal vil trekke boka og «få noen voksne til å lese gjennom den».

Tonen er vanvittig med tanke på hva som er utgangspunktet her. I Aftenpostens spalter har det også blusset opp en strid mellom to av det jødiske Norges største profiler, journalist Mona Levin og filmskaper Nina Grünfeld. Levin kaller sistnevnte for «Michelets trofaste våpendrager».

Grünfeld svarer med: «Må jeg også, for å unnslippe Levins hårreisende anklage om å ha underliggende kommersielle agendaer, minne henne om at farmoren min, Frida, ble gasset i hjel i Ravensbrück konsentrasjonsleir?». Der er vi nå.

Å fortsette å utveksle slag i denne saken, kan ikke føre til noe godt. Vi blir ikke mer opplyste

Les også: Nå skal Marta Steinsvik fjernes fra gatenavn i Oslo

. Det er umulig å komme fram til et endelig svar på hva hjemmefronten visste og hva som var deres vurderinger. Eller hva grenselosene tenkte og gjorde. Kildene er døde, og det samtidige kildematerialet er naturligvis lite. Det var livsfarlig virksomhet for alle involvert.

Det var lite klokt å skrive ned noe som helst.

Nesten 80 år etter er det umulig å ta moralsk stilling til avgjørelser som ble fattet mens det raste en total krig i verden.

En bok er besvart med en bok som snart blir besvart med en tidsskriftartikkel. En konflikt kan ende i retten. Handler dette nå egentlig om jødene og de som eventuelt sviktet dem? Eller handler det nå om egoer, om å få siste ordet? Må du skrive den lange saken i Prosa, Michelet? Hvis hun må, kan Bruland, Tangestuen og Berggren la være å svare? Må dere som er i familie med avdøde norske motstandsmenn, virkelig ty til advokat?

Hvem setter punktum? Situasjonen er ikke tragedien verdig.

I jula kommer kinofilmen som er basert på Michelets suksessbok, «Den største forbrytelsen». Om ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Den har potensial til å bli en viktig film. Det blir sikkert rikelig med muligheter for å diskutere historiske mangler. Det har vi god trening i.

(Kommentaren er endret. En setning er fjernet etter publisering.)