Korona-misbruket

AGENDA PÅ MANDAG: For noen spiller det ingen rolle hva spørsmålet er. Svaret er uansett kutt i formuesskatten.

Ja, og så mer til private bedrifter. Akkurat nå er det farlig.

Burde vi klappe litt for de private bedriftene også, spør Civita-sjef Kristin Clemet i en kronikk i Aftenposten. Hun trekker linjene til helsearbeiderne som hver dag står på døgnet rundt, ofte med fare for sitt eget liv. Clemet heier selvsagt både på sykepleiere og omstillingsdyktige lærere.

Men, hva med de stakkars private bedriftene?

Hennes kollega Mathilde Fasting mener koronaepidemien bør føre til at Norge snarest kutter den, ifølge henne, ekstremt skadelige formuesskatten.

Les også: UD fraråder norsk næringsliv å operere i Vest-Sahara. Det stoppet ikke Equinor

Det er selvsagt riktig at private bedrifter sliter for tida. Det burde alle være bekymret for. Nettopp derfor bruker fellesskapet enorme summer på å støtte opp under næringslivet nå.

Noen eksempler: Regjeringen har etablert en statsgaranti for lån i markedet for små og mellomstore bedrifter. I tillegg har de gjenopprettet Statens obligasjonsfond, som et tiltak rettet mot store selskaper.

Tiltakene har en ramme på 100 milliarder kroner.

Det er også etablert en statlig kontantstøtte, der fellesskapet dekker en andel av de faste kostnadene for bedrifter som sliter økonomisk. Ordningen koster rundt 20 milliarder kroner i måneden. Det er innført en svært dyr, og i overkant raus permitteringsordning.

Bare for å nevne noen av de økonomiske tiltakene rettet mot det private næringslivet.

Ansatte på sykehusene er pålagt ekstra overtid og har fått litt kompensasjon for det, mens lærere, renholdere og butikkmedarbeidere ikke har fått en krone.

Å bruke denne situasjonen som utgangspunkt for et glødende angrep på den minimale formuesskatten vi har igjen i Norge etter sju blåblå år, framstår som litt sneversynt. At krisepakkene faktisk sørger for at de som ikke har råd, kan få utsatt formuesskatten til de har penger på plass, unngås for øvrig også behendig i Fastings tekst.

La meg minne om situasjonen vi står i.

Nesten 15 prosent av nordmenn er nå arbeidsledige. Det er ikke tilfeldig hvem som rammes hardest av krisa. Det er ikke bedriftseierne. Det er de som har minst fra før.

Man kan diskutere detaljer i formuesskatten. Som for alle skatter finnes det angrepspunkter, skjønt særlig mange er det ikke. Men det vi får igjen – for denne og andre skatter – er enorme fordeler.

Mens de fleste av oss nyter godt av fellesskapet som enkeltindivider, får de som eier bedrifter også svært mye igjen på skatten gjennom bedriftene sine. De får friske, godt utdannede arbeidstakere, en fantastisk infrastruktur de kan tjene penger på, og de driver i et trygt og forutsigbart samfunn.

Når en krise som denne treffer, får de også økonomisk støtte, slik at bedrifter og investeringer som ville gått under alene, kan klare seg. Da må de ta sin del av regninga, når det etter hvert begynner å gå bra igjen.

Det burde være ganske åpenbart. Vi vet imidlertid fra tidligere kriser, at det ofte ikke blir helt sånn.

Et hovedargument for at de som er rike og investerer pengene sine bør slippe unna med mindre skatt, er at de tar en risiko vi andre ikke tar.

Det er jo sant at det bare er ved å ta en sjanse at du kan tjene hundrevis, ja kanskje så mye som tusenvis, av millioner i året. Nå har riktignok ikke de fleste av oss den muligheten, siden vi har begrensede midler å risikere, men la oss se bort fra det.

Poenget med risiko er at det kan gå bra, og det kan gå dårlig.

Les også: Sanner om koronasjokket: – Vi kan ikke nå si at vi har det verste bak oss

Da kan det ikke være slik at den som tar risiko tjener når det går bra, mens fellesskapet tar regninga når det går dårlig. For da faller hele argumentet om at de som tar risiko bør få beholde pengene selv, bort.

Hvis man leser mange tekster av Kristin Clemet og hennes kampfeller på én gang, føles det litt som da du på skolen du måtte slite deg gjennom Franz Kafkas roman «Prosessen».

De formidler litt den samme følelsen, av at noen er ute etter noen – i dette tilfellet næringslivet. Setninger som «enkelte nå forsøker å skape større motsetninger mellom privat og offentlig sektor enn det er grunnlag for». «Slike motsetninger er både falske og farlige» går igjen i ulike varianter.

Alarm, alarm, alle enheter. Det finnes «noen» der ute, som ikke forstår verdien av privat næringsliv. Og under korona har det blitt enda verre.

Problemet er at de folka ikke finnes. Eller i hvert fall er så sjeldne at sjansen er stor for at du aldri har møtt en eneste en. Det ville jo vært rart hvis mange nordmenn var «næringsfiendtlige». To av tre nordmenn jobber i privat sektor. Folk vet hvor kronene som gjør livet godt for oss, kommer fra.

Det fellesskapet vi har i Norge koster, og det lønner seg. For alle. Det private næringslivet er en naturlig del av det fellesskapet, og skal selvsagt også få hjelp når det butter, slik som nå.

Vi er midt i en økonomisk krise som kan bli langvarig, der mange har mistet mye. Fellesskapet bruker enorme summer, så vi kan komme oss gjennom koronakrisa. De som har fått mest støtte, og det er bedriftene og deres eiere, må selvsagt betale sin del, gjennom formuesskatt, annen skatt og begrensede utbytter.

Etter korona skal vi gjenreise det som har blitt ødelagt, og vi skal møte og løse andre, nye kriser. Ikke en og en, men sammen. Vi kan gjerne klappe for hverandre, men regninga må vi dele på.