Kongens nei

«Børs og Katedral»: Tvangsmedlemskapet i Den norske kirke ble viktig for Kong Harald.

Med sikker nese for hva som er journalistisk og kommersielt interessant, gjør Harald Stanghelle et poeng ut av kong Haralds trostilhørighet i boken «Kongen forteller». Særlig interessant er kongens tydelige holdning da det i 2008 ble klart for ham at Stortingsflertallet ville oppløse en nesten fem hundre års lang tradisjon med statskirke.

Kongen kunne ikke motsette seg et slik vedtak, men bekjennelsesplikten ble noe veldig personlig for ham, og på ett punkt satte han foten ned overfor kirkestatsråd Trond Giske.

Kongens plikt til å være medlem av Den norske kirke måtte beholdes.

Kong Harald har i sin kongetid vært svært tilbakeholden med å blande seg inn i politiske prosesser, men på dette punktet gjorde han et unntak. Historien om kongens hardnakkethet er godt kjent fra tidligere, men i en tid der identitet er blitt viktigere enn noensinne, får fortellingen om kongens holdning ny kraft.

For en del troende ble statskirkens endelikt en bekreftelse på at Norge var avkristnet. De sterkeste motstanderne av statskirkens oppløsning fant vi blant dem som ikke er medlemmer av Den norske kirke. I stor grad var det frikirkelige som demonstrerte utenfor Stortinget da de folkevalgte satte et endelig punktum for statskirkeordningen i 2012.

Kong Haralds bastante nei sikret ham status i disse miljøene.

De opplevde at endelig var det noen som våget å reise seg mot den liberale eliten som sto for avkristningen.

Sekulariseringen i samfunnet er ikke blitt mindre i løpet av de siste 12 årene. Mange troende fortviler over denne utviklingen, og det blir tatt ekstra godt imot når høytstående offentlige personer viser en annen vei. Det gjelder ikke bare kongelige, men også politikere. De som tar Gud i sin munn, blir fort heiet på selv om deres politiske holdning ellers kan være ytterst problematisk.

Kongelig kommer likevel i en særstilling. En av de kjæreste anekdotene i Vårt Land var da en uniformert kar fra Slottet plutselig sto midt i redaksjonen med følgende melding: «Hans majestet har ikke fått avisa i dag. Han savner a». Dette var i kong Olavs tid. Å fortelle denne historien i markedsmøter for avisen, var en sikker vinner.

Det ble en bekreftelse på kongens verdisyn.

Kristenfolket jublet da kong Olav lot seg signe i Nidarosdomen, og det ble tatt svært godt imot da kong Harald valgte det samme ved inngangen til kongegjerningen. Om kronprins Haakon velger å bryte denne tradisjonen når den tid kommer, gjenstår å se.

Det kan være noen gode grunner å oppheve kongens medlemsplikt i Den norske kirke. Det er faktisk kong Harald som indirekte setter ord på dette i Stanghelles bok. Kongen er tydelig skremt over utviklingen i verden. «Jeg tenker på nasjonalisme og motsetninger ellers. Jeg er urolig over for populisme og oppsplitting».

Et av de klareste trekkene ved den populismens fremmarsj, er evnen til å spille på religiøse følelser.

Man kan ikke lukke øynene for det faktum at populistiske politikere ønsker å bruke folkekirkene i et nasjonalistisk ærend, slik som det er i mange land. I innvandringsmotstanden blir sentrale kristne symboler som kors og bibel trukket fram. Sylvi Listhaug har lenge vært i konflikt med kirkens ledelse når hun snakker om «norske, kristne verdier».

I dette perspektivet kan det være lurt å tenke gjennom kongehusets rolle. Når statsoverhodet er tvunget til å være medlem av Den norske kirke, kan det lett bli misbrukt av nasjonalistiske krefter. Heldigvis setter kong Harald i boken opp en klar front mot disse miljøene, men kanskje hadde det vært lurt å løpe linen helt ut, nemlig at landets statsoverhode ikke har noen kirkelig rolle.