Kongehuset nei

De er ikke bare mennesker som er på randen av vårt samfunn, men også en gruppe som ikke får respektert sitt menneskeverd og likeverd. Du kan jo gjøre et lite eksperiment neste gang du går forbi områder med mange rusavhengige. Hva tenker du når du går forbi? Holder du ekstra hardt på eiendelene dine? Føler du antipati for dem? Antipati fordi du tenker at å stå der med knekk i beina, sjanglende, snøvlende og rusa viser at dette mennesket har feilet fullstendig i dette kappløpet som vi kaller livet? Tenker du at rusavhengigheten er en alvorlig karakterbrist som bør straffes?

Hvordan vi ser på og behandler utsatte grupper, sier mye om hva slags samfunn vi er. At vi bruker vektere og politifolk til å jage mennesker vekk fra gata, er provoserende og umenneskelig. Jeg blir fylt med sinne hver eneste gang jeg ser en politipatrulje, som istedenfor å bruke tid og ressurser på alvorlig kriminalitet, løper etter noen rusavhengige som står i Brugata. Slik virksomhet er ikke først og fremst kriminalitetsbekjempelse, men en arkaisk og ekkel form for «renovasjon» av bybildet. Hvis man gjorde noe lignende mot en hvilken som helst annen gruppe i samfunnet, ville det ført til ramaskrik og høylytte protester. Men siden det er snakk om rusavhengige, snur de fleste av oss ryggen til eller oppmuntrer åpent til at de som har voldsmonopol, skal renovere og gjøre vårt bybilde «renere».

Dette bør man ha i bakhodet når man skal forstå hvor dårlig valg kongehuset tok nylig når de avviste et monument i parken utenfor til de rusavhengiges minne. Avgjørelsen er mørk flekk i kongehuset historie.

I Oslo har det opp gjennom årene vært flere steder som er kalt «åpne rusmiljøer». Ett av disse stedene, som også er det eldste, har vært Slottsparken, som den anerkjente kriminologen Nils Christie kalte for «skammens sti». Primært fordi rusavhengige hele tida ble jaget vekk fra området av politiet. Kunstneren Lars Sandås ønsket å sette et minnesmerke i Slottsparken for rusavhengige, som del av prosjektet «Tre monumenter». I forrige uke meldte Morgenbladet og Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk at Slottet avslo søknaden fra Sandås om å sette opp en skulptur på Nisseberget i Slottsparken. Eller for å si det med Knutsens diplomatiske ord: «Ved å tillate en skulptur i Slottsparken hadde kongehuset sendt et signal om at de også er disse menneskenes konge og dronning».

Det er viktig å understreke at angrepet på rusavhengiges menneskeverd og likeverd er et vedvarende og globalt problem. Overdosestatistikken i Norge er i seg selv skamplett som de fleste av oss vet. I 2017 døde 247 av våre medborgere av overdose. Dette er lavere tall enn tidligere år, men velferdslandet Norge topper fortsatt statistikken i Europa. Hvis du går ut over Norges grenser vil du se hvor store menneskelige kostnader den såkalte krigen mot narkotika har. Nylig kom det ut en rapport om Duterte-regimet i Filipinenes krig mot rusavhengige. Ifølge rapporten fra ACLED – en organisasjon som samler inn statistikk og data fra konfliktområder – kommer Filipinene på fjerde plass når det gjelder dødsfall og vold mot sivile. Kampanjen koster så mange menneskeliv at landet topper statistikklista – sammen med borgerkrigsherjede områder som Syria og Jemen. Dette viser at Dutertes blodige kampanje først og fremst er rettet mot rusavhengige og ikke bare gjengkriminelle. Det i seg selv er særdeles urovekkende. FNs menneskerettskommissær og Amnesty har tatt til orde for at Duterte-regimet bør bli etterforsket for forbrytelser mot menneskeheten. I tillegg kommer de enorme konsekvensene narkotika har i Mexico og Mellom-Amerika der de menneskelige lidelsene er enorme. Lokalsamfunn er ødelagt, vold og massemigrasjon har fulgt.

Fra Dutertes regime til den forfeilede norske ruspolitikken, tendenser er den samme – livene til rusavhengige er i praksis mindre verdt enn andres. Den amerikanske filosofen Judith Butler er inne på dette med verdien av et menneskeliv i sine bøker. Iblant annet «Frames of War: When Is Life Grievable?» fra 2009. Butler bruker krigføring som utgangspunkt for å vise hvordan noen liv tillegges en lavere verdi, eller ikke regnes som liv i det hele tatt. Men også hvordan noen liv blir sørget mer over enn andre liv. Rusavhengige er eksempel på en samfunnsgruppe hvor noens liv er i praksis er mindre verdt for storsamfunnet og deres død mindre verdt å sørge. Poenget mitt er ikke å si at det norske samfunnets behandling av rusavhengige er lik Dutertes Filipinene, men at selv om alvorlighetsgraden er ulik, befinner praksisen seg i samme målestokk.

Kongehuset har takket nei. Landets mest privilegerte familie ønsker ikke en enkel statue i Slottsparken som kunne symbolisert og vist at kongen også er de rusavhengiges konge. Med unntak av noen organisasjoner, som Knutsens, har få kritisert denne avgjørelsen. Det er nærmest taust i norsk offentlighet. Jeg tror det nettopp vitner om de rusavhengiges status og posisjon.

Jeg håper virkelig at kongehuset lytter til Knutsen og tillater Sandås’ kunst i Slottsparken. Sånn at neste gang vi går forbi Slottet i den flotte parken kan minnes den urettferdigheten som rammer våre medmennesker, en urett dessverre mange av oss fortsatt tåler så inderlig vel.