Kommer jeg ut av skapet nå?

Denne uken har vært fylt med kjærlighet fra alle mulige mennesker. Streite, skeive, unge og gamle. Det er som vi for et lite sekund ikke er så opptatt av hvem som er hva – for vi står alle sammen om det samme. Den følelsen skulle jeg gjerne hatt hele året.

Jeg kan forelske meg både i gutter og i jenter. Det har sjelden føltes som et problem. Ingen identitetskrise, ingen skjebnesvanger samtale med foreldrene mine over middagsbordet, ingen gnagende, selvutslettende skam. Jeg bare oppdaget det og tenkte; ja – sånn er vel det.

Det er når jeg skal forklare det til andre at jeg blir redd. Redd for at det skal forandre meg hvis jeg sier det høyt.

Vi mennesker elsker å sortere. Ikke fordi vi er forferdelige, men ut av en viss nødvendighet for å kartlegge oss i verden. Som en foreleser en gang sa til meg: Hvis vi ikke hadde fordommer hadde vi våknet opp hver dag og tenkt: «Hva er det jeg ligger i? Er det en seng?»

Men denne sorteringen er slitsom, fordi et helt menneske aldri kan få plass i en kategori. Og når vi ikke finner et sted å plassere hverandre, skurrer det i hjernen vår. Også når det handler om kjærlighet.

Det er 2019. Noen vil mene at det er null stress å være skeiv, kanskje spesielt når man er omringet av et miljø med så mye åpenhet som det jeg er. Men hva skjer når stereotypien ikke finnes, når definisjonen er vagere? Når jeg er usikker på hva jeg skal kalle meg? Da orker vi ikke. Den lille organiseringsgale hjernen vår dytter hverandre inn i små, trange bokser.

Som den gangen Sondre Justad på helt glitrende vis prøvde å forklare på talkshowet Lindmo at han hadde skjønt at ting ikke trengte å være enten eller. Han prøvde å sette ord på hvordan disse kategoriene kan begrense oss fra å være oss selv fullt ut, og gjøre ting mer svart hvitt enn det trenger å være. Hva fikk han i retur? Overskrifter som «Kom ut av skapet på TV».

Dette behovet for å kategorisere kan tvinge oss til å ta et mer tydelig standpunkt enn vi egentlig kan stå inne for, bare så man slipper å forklare det som ikke kan forklares: hvorfor vi forelsker oss i den vi forelsker oss i.

Jeg er redd for at denne «plis bestem deg, hva er du»-kulturen er grunnen til at det finnes så få, tydelige stemmer som snakker om hvordan det er å forelske seg i begge kjønn. Problemet med det er åpenbart: uten mangfold av stemmer får mytene leve videre, og kategoriene blir ubehagelig trange. Da er det lettere å lukke ørene under det vakre Lindmo-intervjuet til Sondre, og kalle det for «å komme ut av skapet».

Behovet vårt for å sette hverandre i bås kommer i veien for det åpenbare faktum at å forelske seg i både kvinner og menn bare er det. Ikke en fase, eller en identitetskrise. Ingen gitte karakteristikker om hvordan du er som menneske. Og heller ingen livstidsdom. Egentlig er det noe som er absurd å forsvare eller forklare. Det er kjærlighet.