Kommentar

Koalisjonen av uvillige

Tenke det, ønske det, ville det – men gjøre det? Det er spørsmålet for flertallet som ønsker å stanse en «no deal»-brexit.

Mangel på mat, drivstoff og medisiner – nei, vi snakker ikke om en krigssituasjon, men om et scenario for Storbritannia om drøye to måneder, dersom landet går ut av EU uten en avtale.

Dette var innholdet i de lekkede dokumentene fra den britiske regjeringen for få dager siden. Bak det umiddelbare økonomiske kaoset som kan oppstå lurer større mulige konsekvenser på sikt: et Skottland som vil bryte ut, et Nord-Irland i ny uro. Nøyaktig hvordan det vil gå, er umulig å fastslå. Inget vet – som med alt annet med brexit.

Les også: Her er Jeremy Corbyns plan for å stanse «no deal»-brexit

Om flertallet av politikerne i Underhuset får det som de vil, vil britene aldri finne ut om disse tingene faktisk vil skje. Flertallet der er nemlig imot en såkalt «no deal»-brexit. Men statsminister Boris Johnson har sagt at landet skal ut av EU 31. oktober, uansett om det blir med eller uten en utmeldingsavtale med EU. Dette er altså veien det går, med mindre noen faktisk drar i nødbremsen. Paradokset er med andre ord dette: Storbritannia kan komme til å krasje ut av EU uten en avtale til tross for at flertallet i Underhuset egentlig ikke ønsker det.

Det er dette som nå er i ferd med å skape panikkstemning blant dem som vil stanse Johnson. Det britiske parlamentet har sommerferie, men det er ingen hviletid for britiske politikere. Labour-leder Jeremy Corbyn har kalt inn til møte i dag, der han ønsker å diskutere hvordan en «no deal»-brexit kan stanses. Han har invitert de andre opposisjonspartilederne og i tillegg et knippe konservative representanter, de såkalte «tory-rebellene» som ikke vil godta en brexit uten en utmeldingsavtale med EU.

Les også: - Han kommer med en ønskeliste fra fantasiland

Corbyns forslag går ut på å stille mistillitsforslag mot regjeringen, og at han, dersom det blir flertall for mistillit, skal danne en overgangsregjering for en svært tidsbegrenset periode, hvorpå han vil utlyse nyvalg med løfte om en ny folkeavstemning der det å bli i EU er et av alternativene.

Problemet for politikerne som vil stanse en «no deal» er at de, til tross for at de er enige om målet, er sterkt splittet i spørsmålet om hvordan.

Mens enkelte av de andre opposisjonspartiene, som Det skotske nasjonalistpartiet og det walisiske Plaid Cymru, er positive til Corbyns plan, er andre lunkne eller imot. Liberaldemokratene har problemer med å støtte en Corbyn-ledet regjeringen selv dersom det er for en kort periode. Det samme har flere av de uavhengige pro-EU-politikerne som tidligere i år brøt ut av Labour og De konservative. De ønsker heller en mer samlende og tilbaketrukket politiker fra de bakre benker til å lede en eventuell overgangsregjering.

Aller minst spiselig er Corbyns plan blant de konservative «opprørerne». Å stemme ned sin egen regjering for så å sende den knallrøde Labour-lederen inn i Downing Street er uaktuelt for de fleste av dem. Men skal man stanse Johnsons «no deal», trengs også disse på laget i alliansen. De ønsker først og fremst å prøve en annen rute enn å gå for mistillit, nemlig å heller forsøke seg gjennom lovgivning. De ønsker å sørge for at parlamentet får kontroll på agendaen i Underhuset, slik at Underhuset kan stemme for lovgivning som tvinger regjeringen til å be EU om en utsettelse av brexit i påvente av et valg eller folkeavstemning.

Les også: Han var hjernen bak brexit-seier – nå skal han fullføre jobben for Boris Johnson

Dragkampen handler også om timing. Noen av de konservative og uavhengige ønsker ikke å stille seg bak mistillit mens Johnson fortsatt forsøker å få til en avtale med EU. Først i det øyeblikk det er klart at det ikke blir noen enighet mellom regjeringen og EU om en endret avtale, og det er klart at statsministeren da vil styre rett mot en «no deal», vil disse kunne stille seg bak. Inntil videre vil de heller prøve veien om lovgivning.

En avtale er fortsatt offisielt Boris Johnsons mål, og han var før helgen i Paris og Berlin for å be om at EU går med på å droppe den såkalte «backstop»-ordningen i avtalen. Johnson ønsker å erstatte backstop, en garanti som skal sikre at det aldri blir en hard grense mellom Storbritannia og Irland, med «alternative ordninger».

EU har derimot sagt at garantien må stå fast. Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands kansler Angela Merkel sa på diplomatisk vis at de er villige til å se om de finner en løsning de neste få ukene. Men tiden er knapp, og Johnson og EU står så langt fra hverandre at ingen egentlig tror på noen endret avtale. Det hele framstår som spill for galleriet.

Les også: Slik kan Boris Johnsons brexit rive opp Storbritannia

Dermed står slaget til sjuende og sist igjen i London. Parlamentet kommer sammen igjen første uke i september. De endelige brexit-avgjørelsene er blitt utsatt igjen og igjen i løpet av det siste året.

Denne høsten må britiske politikere ta noen endelige valg.

For mange av dem vil det innebære ikke-ideelle løsninger for å sikre et overordnet mål. Skal man gå veien om mistillit og en overgangsregjering, må noen av dem svelge noen kameler, enten det er Corbyns motstandere som må godta ham, eller Corbyn selv som må tre til side for en mer nøytral person. Statsminister Boris Johnson har sagt hvor langt han er villig til å gå for å sikre brexit. Hvor langt motstanderne villige til å gå for å stanse ham, gjenstår å se.

Mer fra Dagsavisen