Klovnen og keiseren

Vestens demokrati betyr kaos, opptøyer, dop og brente bildekk. Kinas sosialisme, derimot, er noe ganske annet. Den står for lov og orden og velstand for alle.

Slik lyder den kinesiske fortellingen tro uker før presidentvalget i USA. Kinesiske aviser som Folkets Dagblad, Global Times og andre hamrer inn budskapet med nesten daglige artikler og analyser. Vestlige kritikere av USAs politiske forfall, som økonomen Paul Krugman, blir sitert i det vide og brede. Krugman er spaltist i New York Times og har i en årrekke påpekt USAs svakheter, dog uten å hevde at Kina er å foretrekke framfor USA.

Francis Fukuyama, statsviter ved Stanford University, er en annen favoritt. I 1992, etter Sovjetunionens fall, spådde han at verden sto foran en verdensomspennende spredning av demokrati og markedsøkonomi. «Nå har denne skarpe tenkeren skiftet mening», hevdet Global Times i forrige uke. Avisen viste til en artikkel han skrev for fire år siden, hvor han karakteriserte USA som «a failed state». Fukuyama jevnførte ikke landet med de virkelig mislykkede stater, som Jemen, Somalia og Sør-Sudan, men leserne måtte få det inntrykket.

Les også denne: Her har minst en av fire hatt koronavirus, hvorfor er dødstallene så lave? (+)

George Packer, en skribent i magasinet The Atlantic, har også gjort seg populær i Beijing ved å påstå at USA er «en tiggernasjon i fullstendig kaos». Det kinesiske utenriksdepartementets talskvinne, Hua Chunying, later til å være enig: «Før 20. april i år forsynte vi USA med 2,46 milliarder ansiktsmasker, det vil si sju masker for hver amerikaner.» Likevel dør amerikanerne som fluer. «Hvorfor?» spør hun.

Forskjellen på kaoslandet USA og ordenslandet Kina kan synes like stor når kineserne sammenlikner de to lands presidenter. Mens Donald Trump snakker fortere enn han tenker, veier Xi Jinping sine ord på gullvekt. Alt han sier og gjør, er planlagt til minste detalj. Xi bruker ikke nettene til å twitre forbannelser og skjellsord til hele verden. Han sover. Mens Trump later til å stortrives i sin klovnerolle, opptrer Xi med keiserlig mine, som om han skuer inn i et univers hinsides sol og måne.

Les mer: USA-valget kan bli avgjort i domstolene

Det er ingen tvil om at Donald Trumps fire år i Det hvite hus har gitt Kina gode kort på hånden. Lederne i Beijing er nøye med å påpeke at Kina er den eldste og rikeste av alle sivilisasjoner, og at landet stevner mot en lysende framtid. Sosialismen, i praksis ettpartistaten, er Kinas ufravikelige vei. Det eneste som gjenstår, er å perfeksjonere den. Om alt går som planlagt, vil landet i 2035 være «en global leder med hensyn til nasjonal styrke og internasjonal innflytelse», fastslo Xi på partikongressen i 2017.

Xi tilføyde at Kinas utviklingsmodell kan vise seg nyttig for mange land. Derfor er han nøye med å rulle ut den røde løperen for autoritære ledere fra alle kontinenter. Kina tilbyr dem milliardlån og avansert overvåkingsteknologi basert på ansiktsgjenkjenning og pupilledata, og gjestene kvitterer med å lovprise det kinesiske systemet. Ved å knytte nære bånd til Kina havner disse beilerne i et avhengighetsforhold til diktaturet. Russlands Aleksander Lukasjenko er et godt eksempel.

Ifølge en fersk oversikt eksporterer Kina overvåkingsteknologi til mer enn 60 land. Disse ble tungen på vektskålen da folkerepublikken den 10. oktober ble valgt til medlem av FNs menneskerettighetsråd. Sammen med Russland, Cuba og andre allierte skal Kina påse at menneskerettighetene blir respektert i blant annet Norge.

Les også denne: «Det nye er at stadig flere begynner å få nok av Kina»

Til manges trøst har også Kina vært en dårlig kortspiller de siste fire årene. I Vesten er landets omdømme dårligere enn på lenge. Tilstanden illustreres av en fersk meningsmåling utført av det amerikanske Pew Research Center. I Frankrike svarer 70 prosent av de spurte at de har et negativt syn på Kina, i USA 73 prosent og i Storbritannia 74 prosent. I Australia og Japan er tallene enda høyere, henholdsvis 81 og 86 prosent. Kina har aldri kommet dårligere ut i løpet av de ti årene senteret har gjennomført disse målingene.

Årsakene til omdømmefallet er mange. Landets håndtering av koronautbruddet har veid tungt. Inntrykket av at lederskapet forsøkte å hemmeligholde livsviktig informasjon, festet seg fort. Regimets bryske internasjonale atferd har også falt i dårlig jord. Mange asiatiske land ser med uro på Kinas økonomiske og militære ekspansjon i Asia, Stillehavet og Indiahavet. Vestlige land med sine demokratiske idealer misliker regimets maktbruk overfor annerledes tenkende, avtalebruddet med Hongkong og den utilslørte undertrykkelsen av tibetanerne og uighurene. Frykten for at Kina skal få for stor innflytelse i Europa og USA bidrar også til å svekke landets anseelse.

De kinesiske lederne kunne ha gjort det lettere for seg selv ved å akseptere kritikk. I stedet reagerer de med heftige motangrep, som om verdens undergang er nær. De blir neppe mer medgjørlige med Joe Biden i Det hvite hus, for motsetningene mellom Kina og USA stikker dypere enn de fleste forstår. De to gigantene er på kollisjonskurs på så å si alle områder. Bidens store utfordring blir å opptre med den rette kombinasjon av fasthet og fleksibilitet. Med sin ro og erfaring kan han kanskje klare å dempe noe av spenningen. Den positive fasen i forholdet, slik den kom til uttrykk på 1980-tallet, er imidlertid forbi. Kina var den gang ingen trussel mot USAs globale herredømme. Dagens bilde er annerledes.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Dette faktum får også følger for Europa, ikke minst for lille Norge, som ennå dyrker troen på sin evne til å forandre både Kina og verden. Når et diktatur som det kinesiske forbereder seg på å detronisere USA, trenger vi en strategidiskusjon som de færreste synes villig til å ta. Det kan vise seg å bli en kostbar forsømmelse. 

Winston Churchill sa mye klokt. I 1947, mens Jernteppet senket seg i Europa, bemerket han at verden har prøvd mange slags styreformer. «Ingen vil hevde at demokratiet er perfekt», sa han. «Det er til og med blitt sagt at demokratiet er den verste styreform vi har, bortsett fra alle andre som er blitt prøvd fra tid til annen.» Nettopp derfor er det forestående presidentvalget i USA så viktig. Det handler ikke bare om å gjenreise USAs og Vestens renommé, men om å fornye troen på demokratiet som den eneste farbare vei.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.