Kenguruen og dragen

Landet «Down Under», bedre kjent som Australia, har stort sett hatt et godt forhold til den kinesiske folkerepublikken. Men de siste to årene er det blitt svært så betent.

I februar satte regjeringen en stopper for Huaweis planer om å bygge ut 5G-nettverket i landet. Enda verre ble det da statsminister Scott Morrison i april oppfordret Verdens helseorganisasjon til å granske Kinas rolle i forbindelse med koronautbruddet. «Fingrene av fatet», svarte den kinesiske utenriksministeren. «Vi fraber oss enhver innblanding i indre anliggender.»

Men Morrison lot seg ikke skremme, og i juli tilbød han forfulgte Hongkong-kinesere asyl i landet. Tilbudet kom som en reaksjon på Kinas beslutning om å påtvinge Hongkong en upopulær nasjonal sikkerhetslov.

Les også dette intervjuet med hongkonger Jessica Chiu: – Målet er å fjerne en hel generasjon (+)

De kinesiske lederne bestemte seg straks for å straffe de uskikkelige australierne. Australia har i årevis forsynt Kina med viktige råvarer. Derfor sved det hardt da Kina innførte sanksjoner som rammet eksporten av kjøtt, korn, vin, jernmalm og andre varer.

Scott Morrison, som representerer Det liberale partiet, har vært statsminister i to år. Noen har omtalt ham som Australias svar på Donald Trump. Det er en urettferdig sammenlikning, for Morrison har helt andre kvaliteter. Men han har vist seg sta og handlekraftig i spørsmål han anser som viktige. I 2013, som immigrasjonsminister, lanserte han regjeringens «Operation Sovereign Borders», et forsøk på å stanse ulovlig smugling og båttrafikk til landet. Operasjonen rammet ikke minst flyktninger i nød og ble svært omstridt.

Som statsminister har han vært mer opptatt av å begrense Kinas innflytelse i landets politiske og økonomiske liv. Australia er etter hans mening blitt farlig avhengig av Kina. I 2015 ble de to landene enige om en frihandelsavtale. Nå går vel en tredjedel av Australias eksport til det voksende kinesiske markedet.

Samtidig oversvømmes Australia av billige kinesiske importvarer, og kinesiske aktører blir stadig mer aktive i landets næringsliv. Australske medier beretter til stadighet om kinesiske oppkjøp av havner, gruver, fabrikker og landområder. Ifølge et anslag eier Kina 2,3 prosent av landets jordbruksareal. Kinesiske selskaper har også spist seg inn på områder som tilhører landets innfødte mindretall, aboriginerne. Kinas investeringer ble i fjor anslått til vel 160 milliarder amerikanske dollar.

Kinas økende aktivitet har gått hånd i hånd med forsøk på å påvirke australske politikere. Medlemmer av nasjonalforsamlingen og delstatsforsamlingene er blitt lokket med penger og privilegier. Kinesiske studenter ved australske universiteter har flere ganger prøvd å stanse undervisning og arrangementer som de har mislikt av politiske grunner.

I 2013 valgte Universitetet i Sydney å avlyse et planlagt besøk av Dalai Lama etter kraftige protester fra de kinesiske studentene og Kinas ambassade. Kina-studentene var (og er) en viktig inntektskilde for universitetet, derfor bøyde universitetsledelsen av.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Den australske sinologen Clive Hamilton har skrevet en fyldig bok, «Silent Invasion», om det han oppfatter som Kinas forsøk på å endre det politiske kartet i Australia. «Kombinasjonen av nære personlige bånd og trusler om straff er typisk for den kinesiske framgangsmåten. Målet er å svekke Australias bånd til USA og andre land og trekke det inn i Kinas politiske sfære», skriver han. Mange vil mene at Kina opptrer på samme måte i Europa.

Hamilton mener Kina lenge har ansett Australia som et svakt ledd i «den vestlige leir». De kinesiske lederne har derfor følt seg fristet til å teste landets motstandskraft. At landet har bare 25 millioner innbyggere og et stort landareal med enorme naturressurser, gjør det ikke mindre fristende.

Folketellingen i 2016 viste at 1,2 millioner av innbyggerne var av kinesisk herkomst. Mange har innvandret i de senere år, ikke minst nyrike kinesere med penger på bok. Hamilton understreker at kineserne i Australia, som overalt ellers, er en uensartet gruppe. Lederne i Beijing forventer likevel at de skal betrakte Kina som sitt egentlige hjemland og opptre som «sanne patrioter». Ikke minst når Kina havner i en eller annen alvorlig konflikt. Da nøler ikke den kinesiske ambassaden i Canberra med å be om støtterklæringer. De som stritter imot, risikerer å få problemer. Slik kues de fleste kineserne til lydighet eller taushet.

Som et motsvar har kinesisk politi de siste månedene arrestert flere australske statsborgere. Noen har arbeidet i Kina i flere år, andre har vært på kortvarige besøk. I august ble Cheng Lei, en australsk ansatt i Kinas statlige fjernsyn, pågrepet. Ingen skjønte hvorfor. «Jeg har ingen informasjon å gi dere», sa regimets talskvinne på en pressekonferane i forrige uke. «Kina styres ved lov, og vi vil handle i samsvar med loven.»

Den australske regjeringen advarte i juni sine statsborgere mot å reise til Kina av frykt for vilkårlige arrestasjoner.

Statsminister Morrison sier han ønsker et godt forhold til Kina, men tilføyer at de kinesiske lederne bør besinne seg: «Vårt liberale demokrati er ikke til salgs.» Om det er mulig, vil han redusere Australias økonomiske avhengighet av giganten i nord. Han har bred støtte i folket. I en fersk meningsmåling svarer 74 prosent av de spurte at Australia er blitt for avhengig av Kina. Men det blir ikke lett å dreie handelen i andre retninger. Mange australske selskaper har tjent godt på Kina-trafikken og er redde for følgene av en bitter krangel.

Også politikerne er uenige om hvor tøff Australia bør være. Tidligere statsminister Kevin Rudd ytrer seg til stadighet om temaet. I sin tid som stats- og utenriksminister fra 2007 til 2013 arbeidet han aktivt for å bedre landets forhold til Kina. Han snakker mandarin og har, som han selv sier, forsøkt å sette seg inn i «den kinesiske tenkemåten». «Det er ikke smart å tale Beijing midt imot», uttalte han forleden. «Ikke det?» svarte en motdebattant. «Et så stort og herdet folk som det kinesiske burde vel tåle litt av hvert?»

Han hadde kanskje et poeng.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.