Kappløp mot undergangen

INTERNASJONALEN: Den kalde krigen sluttet med at Sovjetunionen ble rustet i senk. Nå truer USA med samme oppskrift.

«Vi vet hvordan vi skal vinne et nytt atomkappløp. Presidenten har gjort det klart at vi har en prøvd og fungerende metode for dette. Vi skal tvinge motstanderen til å ruste opp til han brekker nakken.»

Ordene tilhører Marshall Billingslea, USAs spesialutsending for rustningskontroll, og presidenten han refererer til er Donald Trump. Den velprøvde metoden er en henvisning til utgangen på den kalde krigen, da Sovjetunionen ble rustet i senk.  

Herbert York, den første direktøren for Lawrence Livermore Laboratory, en av de store atomvåpen-smiene, skrev en bok om amerikansk atompolitikk på 1950- og 1960-tallet som han kalte «The Race to Oblivion» eller «Kappløpet mot undergangen» (fri oversettelse). I denne perioden vokste det amerikanske atomarsenalet fra 1.400 til 20.000 sprengladninger. Nå truer USA med samme oppskrift om ikke Russland og Kina besinner seg.

Les også denne: «Ingen bør ta lett på farene atomvåpen innebærer»

I budsjettforslaget for 2021 foreslår Trump at bevilgningen til National Nuclear Security Administration (NNSA) økes med 19 prosent. NNSA har ansvaret for å vedlikeholde og fornye atomarsenalet.

Sammenlignet med budsjettet for 2017 er økningen 50 prosent. I dette inngår nye våpentyper for både u-båtbaserte og landbaserte missiler. Verdt å merke er også bevilgningen til nye mellomdistansemissiler for utplassering i Europa og Asia, formodentlig med konvensjonelle våpen for Europas del. Etter at INF-avtalen forsvant er det fritt fram for slike våpen, fremst med tanke på Kina.

Nå er også de andre avtalene om rustningskontroll i ferd med å forsvinne. USA har varslet at de trekker seg fra Open Skies-avtalen, som gir Russland, USA, Canada og 31 europeiske land adgang til å samle informasjon ved å fly over hverandres territorier, og de viser liten interesse for å videreføre Nye START, som begrenser USAs og Russlands arsenal av strategiske kjernevåpen. Neste avtale ut kan bli prøvestansavtalen, som forbyr all testing av atomvåpen. Hvis det skjer kan også ikke-spredningsavtalen (NPT) få banesår.

Les denne: Norges tja til aomvåpen

Det er et mønster i dette. Det begynner gjerne med beskyldninger mot Russland og Kina for å ha misligholdt avtalene. Russerne ble anklaget for brudd på INF-avtalen og det kan ha vært riktig, men ingen dokumentasjon ble fremlagt. De ble også anklaget for å hindre flygninger over Kaliningrad, Sør-Ossetia og Abkhazia i strid med Open Skies-avtalen. Europeerne ville bringe dette inn for avtalens konsultative kommisjon, men amerikanerne var ikke interessert i det.

Både Kina og Russland beskyldes for brudd på prøvestansavtalen, igjen basert på indikasjoner og ikke på fremlagte bevis. Kanskje dreier det seg om såkalte sub-kritiske tester for å se hvordan spaltbart materiale reagerer på kjemiske eksplosjoner, men uten at det oppstår noen kjernefysisk reaksjon. USA gjør slike tester på prøvefeltet i Nevada.  

Prøvestansavtalen ble ferdigforhandlet i 1996. For å tre i kraft må 44 land med atomreaktorer ratifisere den. Russland, Frankrike og Storbritannia har gjort det; USA, Kina og Israel har signert, men ikke ratifisert; og India, Pakistan og Nord-Korea står helt utenfor. USA og Kina har erklært et moratorium på kjernefysiske tester, og India og Pakistan har sagt at de ikke vil teste så lenge den andre ikke gjør det.

Det er vel kjent at krefter i USA ønsker å slette Clintons underskrift på avtalen, for i påvente av at den trer i kraft er USA forpliktet til ikke å gjøre noe som undergraver formålet med den.

Nå melder Washington Post at Trump-administrasjonen diskuterer gjenopptagelse av testingen. Gjør USA alvor av det, trekker de andre med seg slik at både prøvestansavtalen og de nasjonale moratoriene kan rakne. 

Les mer: – Et forbud mot atomvåpen er like logisk som at mord er forbudt

Trump forsøker åpenbart å fjerne alle avtalemessige hindre for fornyet opprustning. Rent bord og fritt frem. Men vil Kina og Russland sluke agnet og følge etter? Kina har ressursene, men har en tradisjon for tilbakeholdenhet. På 1980-tallet var landet utfordret både av USA og Sovjetunionen, men lot det bli med en liten brøkdel av deres atomarsenaler. Militær styrke var den fjerde og siste av landets moderniseringer.

I dag er det kinesiske arsenalet 1/5 av USAs arsenal. Det utvikles for å opprettholde avskrekkingen, men farten er moderat. Russerne likedan: De har lært sin lekse og redusert forsvarsbudsjettene i lys av de dårlige økonomiske tidene.

I den intense geopolitiske kampen mellom de tre har den høyteknologiske satsingen vært overvurdert. Den kampen drives dels med økonomiske pressmidler, desinformasjon, diplomati, cyber-teknologi, konvensjonelle militære virkemidler og kombinasjoner av disse i hybride formasjoner og i grenseområdene mellom krig og fred.

Her har de statsdrevne systemene i Kina og Russland fordeler. Dels dreier den seg også om legitimitet. Selv de mektigste er avhengig av at deres politikk kommer i et godt lys. Den internasjonale opinionsdannelsen er en formildende omstendighet på den rå maktkampen.

I amerikansk debatt er det flere tunge stemmer som har pekt på det høyteknologiske våpenkappløpets begrensede relevans og bedt om kursendring, men Trump-administrasjonen har ikke tatt det til seg.

Skulle det komme til krig mellom dem kan undergangen bli brå. Den eneste tenkelige vinneren er den som greier å holde seg utenfor en regional konflikt mellom de andre to. Sagt med andre ord: Den eneste måten å vinne på er ikke å delta.     

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen