Kaos, kapital og fotballkjærlighet

I dag er det ett år siden Bjarne Berntsen løftet kongepokalen mot den blåhvite veggen på Ullevål. Berntsen hadde reddet klubben sin for tredje gang. Så fikk han sparken.

To år tidligere.

Et Viking-lag bestående av importerte middelmådigheter, en og annen lovende ungdom og de lokale veteranene André Danielsen og Tommy Høiland, taper 1–7 mot Vålerenga. Viking ser ut som et bedriftslag rett fra nachspiel. Vålerenga som Barcelona på en god dag. Nummer to på 1963-maratontabellen over Norges beste lag rykker ned en divisjon, og vi var knapt tusen tilskuere som så den gamle storheten ligge igjen som en bylt, fornedret av Oslo-folk. 

Konkurs truet. Klubben var døende.

Les også: «Enn så lenge er det en dårlig idé å slippe publikum inn på stadion igjen»

Fotball er en næring med 3000 ansatte og en omsetning på tre milliarder kroner. En kapitalistisk bagatell – bare informasjons- og kommunikasjonsfeltet sysselsetter 30 ganger så mange, men som alle vet: Ingen heier på informatører og kommunikatører. Hvordan det går med Viking, Vålerenga og Strømsgodset, styrer derimot livsgleden til tusener. I skjæringspunktet mellom kjærligheten til et lag – dyrket fram av tilknytning til egen by, opplevelser delt med venner og de magiske kampene – spiller kapitalen en rolle.

Noen må ta regningen. Mine årlige tusenlapper til sesongkort og kaffe på hjemmekampene er ikke nok.

Blant toppklubbene er spenningen mellom aksjonærer og medlemmer, mellom pengefolk og fans, spillersalg og pappatrenere, vaffelstekere og jentene og guttene med drømmer om å bli den neste Ada Hegerberg eller Martin Ødegaard, regulert i dualmodellen.

Alle organisasjonsledd i norsk fotball er foreninger med medlemmer, de er selveiende rettssubjekter. Foreningen – i dette tilfellet Viking FK – kan overdra de kommersielle rettighetene til et aksjeselskap. AS-et står for inntekter ved salg av spillere, inntekter på kampdag og sponsor- og utstyrsavtaler.

En slik avtale sikrer at penger fra vaffelsalg til lilleputtlaget ikke brukes på A-lagsspillere i Eliteserien.

Kommentar: «Hva skal til for å få Bjarne til å bli?»

Hvor går det galt? I styret i aksjeselskapet kan lokale rikinger sitte, enten de har kjærlighet til fotballen eller behov for flatterende lys på egen person. Vålerenga-eier Tor Olav Trøim og Viking-storaksjonær Ole Rugland kan aldri regne med avkastning på kapitalen de skyter inn (unntatt i 2006, da Viking betalte to millioner i utbytte til eierne).

På gode dager får de betalt i form av god fotball og godt omdømme, på dårlige dager møtes eierne med krav om å stille opp med enda flere millioner – som i Viking de siste årene. Utvidelsen av aksjekapitalen i fjor ga 10,5 millioner inn, og eiernes velvilje var pustet liv i av Bjarne Berntsen. Laget hadde spilt seg opp fra OBOS-ligaen, fikk fram lokale talenter – to av dem hadde til og med tradisjonsrike Viking-navn som Thorstvedt og Pereira. Cuptriumfen mot FK Haugesund på nasjonalarenaen 8. desember 2019 var selve kronen på verket.

Den introverte sosialdemokraten fra Sandnes hadde reddet Viking for tredje gang.

Fansen elsket den selvironiske stilen til mannen som mottok Kniksen-prisen i dinosaurkostyme som svar på kritikk om å være utdatert. Dinosaur? Heller en fotballens McGyver. I Vikings tilfelle rykket Berntsen inn og ryddet opp i pengekaos og sportslig krise i 1992, 2004 og 2017. Aksjonærene hyllet en trener som kan økonomi. Hvem andre enn Berntsen henter en vraket juniorspiller fra Stabæk og selger ham for 15–20 millioner to år senere?

Ingen andre i fotballen har Berntsens kompetansemiks fra økonomi, administrasjon og fotball. Før kongepokalen skulle mottas samlet han spillere og støtteapparat rundt seg og holdt en glødende tale om samhold og hvilken stolthet de gir byen. Berntsen personifiserer dualmodellen og idealene om det kollektive.

Sparkingen minnet om da eiendomskongen Ivar Koteng fjernet Kåre Ingebrigtsen fra Rosenborg, en annen local lad som hadde kommet hjem og gitt klubben opptur etter nedturene. I Stavanger var det byggmesteren Thor Steinar Sandvik som ble bøddel med sløvt redskap. Sandvik er en av aksjonærene med kjærlighet til klubben, men i likhet med Koteng en self made man som ikke har for vane å innhente råd, skaffe ryggdekning, tenke over hvordan han kommuniserer eller bry seg med juridiske detaljer som at klubben og ikke AS-et er trenerens arbeidsgiver. Uten en gang å forstå at andre eiere var uenige avsluttet Sandvik en trenerkontrakt uten å ha lov til det.

Aksjonærenes maktlyst er forståelig, det er deres penger som brukes.

Les ogå: «Det er viktigere å skape trygge og gode mennesker enn fotballspillere i verdensklasse»

Selv om kapitaleierne kan være eksperter på eiendom, mangler de kompetansen på trening og laguttak. Der engelsk fotball er så kommersiell at til og med Premier League er et aksjeselskap, prøver tyske klubber å være medlemsstyrte. Norske lag har valgt skjæringspunktet mellom kapitalmakt og fansens og pappatrenernes makt. Vikings klønete sparking av klubbens evige redningsmann vil bety mye for mange toppklubber. For hvorfor skal den lokale rikingen gå inn med penger hvis han ikke har noe å si?

Bjarne Berntsen hadde et håp om å la trenerkarrieren gli over i en mer tilbaketrukket rolle som sportssjef etter sesongen. Snart 64 år gammel og med en av fotballens lengste CV-er som spiller, klubb- og landslagstrener, direktør og visepresident i Fotballforbundet, ble han presentert en korttidskontrakt og evaluering av egen innsats over vinteren. Nå er regelbruddet i Berntsen-saken tema for gransking i Fotballforbundet, samtidig som mange klubber i spennet mellom medlemmene og aksjonærene frykter at pengemakten tar overhånd.