Kanskje de bare skulle finne fem andre?

Nominasjonskampen i Oslo Ap er knallhard. Men ingen blør for kandidatene.

Her kommer fire ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive: Stakkars Tone Tellevik Dahl.

Eks-byråden sa i fjor farvel til lokalpolitikk for Arbeiderpartiet til eiendomsbaronenes organisasjon Norsk Eiendom. Men nå sitter hun til kness i den tungblaute myra som ellers kalles nominasjonskampen i Oslo Ap.

LES MER OM NOMINASJONSKAMPEN HER: Knalltøff kamp om sikre stortingsplasser

Jepp. Stakkars Tone er leder for nominasjonskomiteen. Hun har sendt brev til alle partilagene i Oslo og bedt dem pent om signaler. Hun ville ha et kraftfullt svar fra partiorganisasjonen om hvem som er arbeiderklassens håp for framtida. Hvem skal representere et av de viktigste lokallagene i et av de største partiene i nasjonen?

Og svaret hun fikk:

Njæ. Veitdafaen. Eller som ungdommen skriver det når de skal tøffe seg på internett:

¯\_(ツ)_/¯

 

LES OGSÅ: Disse klassiske Oslo-murhusene ble pusset opp i 2011. Nå vil kommunen selge dem som ubeboelige

Tre-fire kvinner og omtrent to menn slåss om de tre-fire plassene under Jonas Gahr Støre på stortingslista til Oslo Ap.

På hver eneste plass er svaret fra organisasjonen helt i det blå. Noen mener det ene og andre mener det andre. Noen vil ha Kamzy. Andre vil ha Zaineb. Noen vil ha Siri og de fleste vil enten ha Espen eller Frode, men hvem som skal på hvilken plass? Tjæ.

Stakkars komiteleder Tone må rive ut håret fra hodet. Hvem skal hun satse på?

Hvis signalene fra organisasjonen i det hele tatt skal tolkes, så må de være omtrent som følger: Ingen av kandidatene har skikkelig støtte. Det må være ganske irriterende for alle sammen.

 

Men hvorfor? Tjæ. Kanskje er det fordi Ap sitter i byråd? Og mange Oslo-politikere likegodt kan sitte med en ålreit posisjon i rådhuset, heller enn å slåss for en plass på Stortingets bakerste benk?

Kanskje fotfolk i Arbeiderpartiet savner noen representanter for arbeiderklassen til å representere dem?

Eller motsatt? Kanskje ingen av kandidatene er stjerner nok til å skape jubel rundt omkring?

Kanskje alle historiene om det indre liv i Arbeiderpartiet sentralt ikke er så fristende likevel?

Kanskje alle de flinkeste folka for lengst er kjøpt opp av PR-byråene?

 

Jeg aner ikke. Alt jeg veit er at denne nominasjonskampen blir lang, hard og sikkert vond. Og så blir den sikkert enstemmig vedtatt av en organisasjon som er veldig glad for at alle trekker i samme retning til slutt. Liksom.

LES OGSÅ: Benkekrenkeren

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.