Kan feministene redde Latin-Amerika?

Suksessen til den opprinnelig chilenske flashmobben mot seksuelle overgrep og statlig undertrykking #VoldtektsmannenErDeg, forteller mye om det som beveger seg under den siste tidas politiske uro i Latin-Amerika.

Det dreier seg ikke bare om sosial og økonomisk ulikhet eller en høyre-venstre konflikt. Det handler også om mangfold, rettigheter, og ikke minst om mistillit til institusjoner. Men autoritære motkrefter er på offensiven, og det er høyst usikkert hvilken vei utviklingen vil gå.

Denne helgen har jenter og kvinner over hele verden, fra Norge til Venezuela, Tyrkia og India, vært ute i gatene og med bind for øynene fremført en feministisk hymne. Den ble laget som en del av feministkollektivet Lastesis’ forsøk på å formidle feministisk teori gjennom kunst og kultur.

Den umiddelbare foranledningen var utbredt bruk av voldtekt mot demonstranter av politiet i de siste ukenes demonstrasjoner i Chile.

Det større bakteppet er den enorme utbredelsen av seksuell vold og overgrep i alle avskygninger i Latin-Amerika, inkludert kvinnedrap. Machokulturen og straffefriheten for slike overgrep lever videre på tross av store endringer i kvinners rolle i regionen. Et av budskapene i hymnen er at overgrep aldri kan forsvares med at kvinnen kledde seg utfordrende eller var på feil sted. Det fikk umiddelbart kvinner over hele Latin-Amerika til å dele sine overgrepshistorier i sosiale medier, fra voldtekter til systematiske overgrep mot barn.

Et annet viktig budskap er at undertrykkingen er nedfelt i staten. Det går rett inn i kjernen av den politiske uroen de siste månedene. Hvis det er ett ord som kan oppsummere bakgrunnen for høstens demonstrasjoner, så er det mistillit til demokratiske institusjoner, men også politi og rettsapparat.

Utgangspunktet for demonstrasjonene er svært ulike hendelser og historier, men alle innebærer et tvetydig opprør mot delvis autoritære, og sosialt splittende, moderniseringsprosesser. I noen tilfeller har disse vært ført under en nyliberal fane, som i Chile og Colombia, og nylig Ecuador. I andre tilfeller har utgangspunktet vært en statsdrevet utvikling, som i Bolivia.

Uansett styrende ideologi, har moderniseringen ofte skjedd i ly av maktmisbruk, om det er i form maktkonsentrasjon i presidentens hender, korrupsjon, eller undertrykking av sosiale grupper og bevegelser. Selv om det er stor forskjell på de ulike landene, er rettighetene til kvinner og urfolk og ulike sårbare grupper, jevnlig satt til side overalt.

Men opprøret er tvetydig fordi det rommer kimen både til en reell demokratisk transformasjon, og en styrking av tradisjonelle, autoritære krefter, særlig religiøse og militære. De samme meningsmålingene som viser at tilliten til politiske institusjoner stuper, viser at tilliten til kirker og militærvesen holder seg høy. Det har populistiske «sterke menn» av alle avskygninger visst å utnytte.

Det er ikke tilfeldig at det var massedemonstrasjoner (i 2015/2016) og korrupsjonsskandaler som fikk folk til å velge diktaturforherligeren og anti-feministen Jair Messias Bolsonaro i Brasil i fjor. Hans aggressive retorikk er med på styrke støtten hos evangeliske bevegelser, men også videre demonisere demokratiske institusjoner, kvinner og minoriteter. Den siste tida har han og hans sønner blitt stadig tettere knyttet til drapet på feministen og aktivisten Marielle Franco i mars 2018.

I Venezuela var den «Bolivarianske revolusjonen» som steg ut av 1990-tallets kaos delvis bygget på militærmakt, og men også på en religiøs retorikk der «frelserne» var Jesus Kristus og Hugo Chávez. Denne uka sto Chávez’ etterfølger Nicolás Maduro foran 1.200 evangeliske pastorer og oppfordret til å bygge en mektig evangelisk bevegelse for å støtte «familieverdier» og fedrelandet, mens institusjoner og rettsstat smuldrer opp.

Etter massedemonstrasjonene i fjor har Daniel Ortegas regime i Nicaragua i stadig større grad støttet seg på brutal makt og religiøse bevegelser og symboler. Hans stedatter var blant dem som minte om stefarens overgrep under #VoldteksmannenErDeg. Og den høyreorienterte interimspresidenten i Bolivia, Jeanine Añez, proklamerte stolt at bibelen var tilbake i presidentpalasset etter 13 år med urfolkspresidenten Evo Morales, mens hennes høyreekstreme allierte angrep urfolk i gatene.

Utfordringen for en bevegelse som #VoldtektsmannenErDeg er at den krever utvidede rettigheter, men også en sterkere stat til å håndheve lovene og minske straffrihet. Det er vanskelig i en kontekst der folk stoler mer på konservative kirkeledere og militære, enn på de politikerne som må forhandle fram og håndheve nye institusjoner og lovverk.

Heldigvis har feminismen mer å by på enn flashmobs og overgrepsanklager. Mens Maduro dundret hatretorikk i beste macho-ånd med bibelen i hånd, organiserte feminister i Venezuela konferanser om økonomisk og politisk utvikling med omsorg som mål. Når førstelinjen med bind for øynene har banet vei, må disse slippes til. Det kan skape en politisk fornyelse regionen sårt trenger.