Kampen om Trumps sjel

Trumps økonomiske krigføring rammer nå en hel verden. Bare land som Israel og Saudi-Arabia, som er pytt i panne med USA, går fri. Men også de må passe seg for å tråkke feil i forhold til Kina. USA utnytter sin økonomiske størrelse, dollarens stilling og kontrollen med det internasjonale finanssystemet i et råkjør for å få verden til å føye seg.

Presidenten og hans nærmeste rådgivere har derimot ulike oppfatninger om diplomati og krig som virkemidler. Diplomatiet er kraftig redusert – utenriksdepartementet er svakere enn noen gang etter andre verdenskrig – men når det blir spørsmål om krig snakker presidenten helst om samtaler og overenskomster. I valgkampen lovte han å ikke trekke landet inn i nye væpnede konflikter, og han har gjentatt det siden. Han har holdt en lav profil i Syria og gjort lite vesen av sin støtte til Saudi-Arabia i Jemen.

Utenriksminister Mike Pompeo og sikkerhetsrådgiver John Bolton har andre preferanser. På det siste toppmøtet med Nord-Korea i Hanoi vant de fram. Etter en snuoperasjon de siste ukene før møtet krevde USA at Nord-Korea måtte fjerne alt de hadde av masseødeleggelsesvåpen før USA ville heve sanksjonene. Det var en sikker måte å kjøre diplomatiet i grøfta på. Nå er fortsettelsen uviss. For Bolton er det alltid kort lunte til bruk av makt, og Pompeo vil nødig vise seg mindre kraftfull, men han er ikke like hissig på grøten som Bolton.

I øyeblikket knytter det seg størst spenning til Iran. Kort tid etter at Trump trakk seg fra atomavtalen (8. mai 2018) holdt Pompeo en tale hvor han stilte 12 krav til regjeringen i Teheran. Ett av dem gjaldt fri adgang for inspektører hvor som helst og når som helst. Ikke noe land i verden går frivillig med på noe slikt. Et annet råd ba Iran stanse alle sine engasjementer andre steder i regionen. Målsettingen med det hele er regimeskifte i Iran.

Sanksjonene rammer Iran hardt og de blir stadig utvidet – sist til å omfatte metalleksporten, som svarer for 10 prosent av eksportinntektene – men lite tyder på at det økonomiske presset tar knekken på regimet. Bolton har en annen løsning i bakhånd: Han sto helhjertet bak invasjonen av Irak i 2003 og leter nå etter en foranledning til å bombe Iran. Mens Trump vil unngå krig ved inngangen til en ny presidentvalgkamp, skrur medarbeiderne opp spenningen.

Atomavtalen innebar begrensninger på atomprogrammet i bytte mot heving av sanksjonene. Iranerne har levd opp til sine forpliktelser, men har ikke fått noe igjen for det. I forrige måned, ett år etter at USA trakk seg ut, varslet de at det ikke kunne fortsette slik. De begynte så smått å røre på atomprogrammet igjen, samtidig som de inviterte de gjenværende partene i avtalen – alle utenom USA – til nye samtaler med «nytt språk og ny logikk». De andre fikk 60 dager på seg til å vise at de mener alvor med avtalen.

Siden har det gått slag i slag. USA sendte en hangarskipsgruppe og tunge bombefly til området og satte den iranske Revolusjonsgraden på terrorlista, hvorpå Iran truet med gjengjeldelse mot amerikanske verdier i regionen. Deretter ble fire tankskip og en saudisk rørledning skadet. Mistenkt 1: den iranske revolusjonsgarden, som måtte gjøre noe for ikke å miste ansikt og troverdighet. Mistenkt 2: pådriverne for krig, som vil ha Iran til å overreagere og slik berede grunnen for angrep. I det laget kan både USA, Israel og Saudi-Arabia påregnes. I slutten av forrige uke trommet Saudi-Arabia sammen til et møte i Gulf Cooperation Council (GCC, alle på den arabiske halvøya) og Organisation of Islamic Cooperation (57 land i alt) for å styrke fronten mot Iran.

Europeerne har i praksis lagt seg flate for de amerikanske sanksjonene. Kina, India og andre ser også ut til å innstille oljeimporten. Derfor er det lite som tyder på at det banes nye veier for økonomisk samkvem. Går det slik, vil Iran fortsette anrikingen av uran og høyne anrikingsgraden, stanse ombyggingen av reaktoren i Arak, som er en mulig plutoniumskilde, og markere sin misnøye med brutte lovnader også på andre måter.

Men de må trå forsiktig, for i en høyteknologisk krig er de totalt underlegne. I tillegg til USA og Israel kommer GCC-landene, som i perioden 2008–2015 importerte våpen for 162 milliarder dollar, 180 ganger mer enn Iran. Iran har ingen konkurransedyktige fly og prøver å kompensere for dette ved å satse på missiler, som USA krever begrensninger på samtidig som de pøser på med nye våpensalg til Saudi-Arabia. Mange iranske ledere er kloke og lar seg ikke lure inn i en slik krig. Men beslutningene blir fattet i et system som også omfatter stridbare og standhaftige motstandere av USA og deres partnere i regionen, og da er det ingen garanti for at resultatet blir rasjonelt. Hauker på begge sider har en velkjent tendens til å styrke hverandre.

I juli, når de 60 dagene har gått, må vi derfor regne med at Iran vil trappe opp og at USA vil svare. Så langt har Iran vist måtehold. President Rouhani er målbæreren for det. Det hvite hus har ikke forberedt den amerikanske opinionen på noen ny krig, og Trump vil ikke ha det, men han gir medarbeiderne romslige tøyler. Krig og fred er derfor blitt en kamp om hvem som får styre utviklingen. Til sjuende og sist er det en kamp om Trumps utenrikspolitiske sjel.