Kammerater!

– Vi vil opprette en fullstendig arbeiderkontroll over produksjonen.

– Vi har den masseorganisasjon som har beseiret alt og som fører proletariatet fram til verdensrevolusjonen, brølte Støre på Pers hotell mens han knuget nevene rundt talerstolens treverk.

Nei da, han gjorde ikke det. Han sa ikke det. Det var ganske fritt etter Lenins tale anno oktober 1917. Men he’s getting there, som anglosakserne sier.

For hvis Erna Solberg er vår tids Stalin, slik en aviskommentator undret denne uka, er Støre den nye Lenin. Det store hamskiftet er på gang, kamerater.

Først litt kontekst. Den observante leser vil ha fått med seg at LO denne uka arrangerte Kartellkonferanse på Gol. «Kartell» gir jo like mye mening for moderne mennesker som ordet tariff eller tuberkulose, men dem om det.

Les også: «Hauglie er ikke den eneste statsråden fra Høyre som henger utslitt i tauene»

Ordet oser av menn, gamle menn, og av menn som har snakka sammen i dype stoler akkompagnert av sigar og brandy. At LO mister taket og nå har vippet under 50 prosent oppslutning, kan man jo bare undres over.

Men uansett, det var hit Arbeiderpartiets leder Jonas hadde kommet for å prate med revolusjonens røst.

Etter å ha skremt tungolja av høyresida i forrige uke med altruistisk høyttenkning om alt det gode og grønne det gikk an gjøre for verden og dens barn med våre 10.000 milliarder i pensjonsfond utland, omfavnet han nå LOs menn (og kvinner):

Kamerater, sa millionæren fra talerstolen. Kamerater, altså!

Ikke bare vendte han den pensjonsforvaltende og pengetellende klasse ryggen med å dele milliardene våre til jordens bundne treller, nå krevde han SYSTEMSKIFTE.

Foran øynene på LOs fotfolk knuste han «New Public Management». Som en utro tjener, rettet han nå skytset mot sin egen mentor. Så var det altså sant, revolusjonen spises av sine egne.

Denne markedslogikkens inntog i offentlig forvaltning, der alle var kunder eller leverandører og konkurransen skulle seire og alt skulle bli så meget bedre, gikk nå på bålet. Jonas kastet kapitalismens totale triumf inn i flammene på Gol.

– Nok med leken med kapitalistene, vi går med arbeiderne, agiterte Støre. (Han sa ikke det, heller. Stadig Vladimir.)

Hvor var du da Brå brakk staven? Ingen bryr seg lenger. Det nye nasjonale kjæledeggespørsmålet på baksida av aviser vil være: Hvor var du da Jonas ble rød?

Hvis vi framskriver denne radikaliseringskurven, kan det bli gøy framover. Den er ikke bare progressiv, den er eksponentiell. Så bratt at den bikker bakover.

Les også: «Du skremmes ikke av kvinnelige toppledere? Velkommen til 2019»

Reform etter reform vil rykkes opp med roten i et rivende tempo og før vi aner ordet av det er vi tilbake ved rettskrivningsreformen av 1917 sånn at Sonja igjen kan få dekning for å si Belgien og vi vil ha patruljerende politimænd i gatene og en fattigkasse på hvert hjørne for det forhatte Nav og alle skolebarna vil få et måltid varm suppe og weekend er strøket fra ordlistene og det er lagt skyhøy straffetoll på trøfler.

1. mai 2020: Jonas Gahr Støre inviterer pressen hjem til seg på Gråkammen kl. 06.00. Flagget skal heises. Sånn gjør man det i Støres familie.

Fra og med nå. Denne dagen er hellig og markeres sammen med hans nye venn Victor Norman med frue. På gresset rundt det hvitmalte huset, er det reist brakker til kvoteflyktningene familien har tatt til seg.

Støre tar av seg sin lille lue av grov ull, retter på den røde stjernen i front. Stryker ut noen buler på den uniformsaktige dressen.

– Leve den sosialistiske verdensrevolusjonen, roper Støre.

I 2021 er det valg.