Kommentar

Jordskjelvet i Kristiansand

De som har tenkt at Kristiansand er den dorskeste av norske storbyer, må revurdere sin oppfatning. I hver fall når det gjelder politikk.

Lokalvalget i september ble et jordskjelv, og etterskjelvene har kommet i tur og orden. Etter mye om og men, er det blitt skrapt sammen et flertall av rødgrønne og MDG. Arbeiderpartiets Jan Oddvar Skisland blir den første ordfører i den nye storkommunen på Sørlandet.

Det er ikke første gang han bærer Kristiansands ordførerkjede. Da han fikk vervet i 2003, representerte han Kristelig Folkeparti, men meldte seg ut for noen år tilbake. Ved sitt politiske comeback måtte den tidligere sjømannspresten se langt etter støtte fra gamle partifeller. Til slutt var det utbrytere fra valgvinneren Demokratene som la grunnlag for at Skisland nå fikk den mest fremskutte posisjonen.

Langs kysten på Vestlandet har sentrumspartiene flere steder gått inn i et rødgrønt samarbeid sammen med MDG, men i Kristiansand ble ikke det mulig, til tross for Skislands fortid i KrF. Det manglet ikke på invitter fra Sp og MDG, men KrFs ordførerkandidat Jørgen Kristiansen hevdet at «sentrum er dødt» og argumenterte med at KrF valgte retning på fjorårets «skjebnelandsmøte». Han mente at dette måtte få konsekvenser også lokalt. Han viste også til at KrF i lang tid hadde samarbeidet med høyresiden, og at det ikke var så greit å gi slipp på det. Kristiansen sonderte hyppig med Demokratene og Partiet De Kristne for å sikre et borgerlig flertall.

I deler av KrF har denne holdningen skapt sterke reaksjoner. Irene Solli er andre nestleder i Agder KrF. I et innlegg i Fædrelandsvennen refset hun den lokale partiledelsen: «I politikken er makt og posisjon viktig. Uten tvil. Politikere og partier som ikke søker makt og handlingskraft, har ingenting i politikken å gjøre. Men – viktigere enn dette må faktisk være hva slags politikk man får satt på dagsorden, hva man får gjennomført og også hvordan man tilegner seg en maktposisjon.

Det er ikke likegyldig hvordan man fremstår i prosessene. Er det posisjoner eller politikk som er det viktigste?

KrFs posisjonering ble ikke det største politiske skvulpet i Kristiansand. At Demokratene under ledelse av den tidligere Frp-politikeren Vidar Kleppe fikk over 13 prosents oppslutning, vakte stor oppsikt også utenfor byen. Kleppe og hans forbundsfeller sto for en valgkampretorikk som satte Frp i en blek skygge. Demokratene hentet massiv støtte fra Facebook-siden Sørlandsnyhetene. Her ble det kjørt en uhemmet kampanje mot dem som satt ved makten. Det ble påstått at de både var korrupte og det som verre var. Ordfører Harald Furre ble den store skyteskiven. Nylig kom meldingen om at Sørlandsnyhetene nå er lagt ned. Initiativtakerne grunnga det med at målet var nådd.

Protestvalget ga Demokratene hele ti delegater i bystyret, men Vidar Kleppe var ikke lenge i paradis. Først brøt fire av de valgte delegatene ut. Dette skapte sterke reaksjoner internt, og måten utbryterne ble behandlet på førte til bruduljer i Demokratenes styre. Nok er par utmeldinger kom på partileder Kleppas bord.

Den politiske hurlumheien i Kristiansand er svært interessant fra flere perspektiver. Ingen andre steder i Norge er samvirket mellom sosiale medier og et populistisk parti blitt så sterkt synliggjort. Det er også en fortelling om hvor skjørt og uforutsigbart det er når velgere gir makt til løst funderte politiske protestbevegelser.

Hva som skjedde i Kristiansand KrF i høst er likevel noe av det mest interessante sett i lys av den rikspolitiske situasjonen. Det er knapt et år siden skjebnelandsmøtet. Kunne noen forestille seg at det som skjedde på Gardermoen 2. november 2018 skulle legge så sterke føringer i et av KrFs største lokallag?

Mer fra Dagsavisen