Jeg trodde du ville redde verden?

Jaså, du hater både matte og samfunnsfag? Hvorfor fortsetter du å gå på skolen, da?

Du synes kanskje det høres ut som en idiotisk ting å si. Det er nok fordi det er en idiotisk ting å si. Selvsagt må barn gå på skolen. Selv de som ikke trives på skolen, trenger skolegang. Hvorfor er det da så vanskelig for noen å gjennomskue den samme logiske bristen når den benyttes på andre ting?

Det er nemlig en ting som har irritert vannet av meg de siste årene. Det er når folk som vil gjøre verden til et bedre sted, blir anklaget for hykleri, bare fordi de må leve i den verden vi har.

Den krakilske responsen som enkelte har til klima- og miljøvernere illustrerer saken godt.

I sommer seilte den unge klimaaktivisten Greta Thunberg over Atlanterhavet for å delta på en klimakonferanse i New York. I tillegg til å oppfordre politiske ledere til handling er Thunberg opptatt av å redusere sitt eget klimaavtrykk, og seilasen var resultatet av et ønske om å reise mest mulig karbonnøytralt.

Les også: «Klimakrisen er ikke bare en helsekrise - det er også en solidaritetskrise»

Selvsagt kom det kritikk. Det meste av den var som man dessverre kunne forvente. Thunberg fikk hets og drapstrusler, hun ble sammenlignet med barna i nazipropaganda og foreldrene hennes ble anklaget for å drive med barnemishandling. Du vet. Det vanlige.

Men hun fikk også kritikk for noe langt mer dagligdags. Bakerst i ett av bildene hun la ut fra turen, kunne man nemlig skimte en plastflaske med vann. Kjempehjernene bykset selvsagt fram som leoparder. «Aha! Vi trodde du ville redde verden, Greta! Vet du ikke hvor mye plastsøppel som havner i havet?».

Det må ha vært vanskelig for dem å angripe budskapet hennes når de heller gikk etter en stakkars halvannenliter med flaskevann.

Selv de som vil forandre verden, må leve i den.

Så kan man kanskje innvende at Greta Thunberg tross alt er verdens mest berømte tenåringsaktivist, og at hun må vente å få noen rare reaksjoner. Men du trenger ikke dra langt hjemmefra for å finne mer av det samme. Det siste året har tusenvis av norske ungdommer deltatt på Thunberg-inspirerte klimastreiker.

Også dette har falt enkelte voksne tungt for brystet. Argumentene har vært smålige, men høyst reelle: «Jaså ja! Vil ikke ha klimagassutslipp? Nei vel! Da er det slutt med å bli kjørt til fotballtreninga!». «Ikke mer sydenferie med mor og far, da!». Tenåringene skulle visst ikke bare ta konsekvensene av sine foreldres utslipp, men ansvaret for dem også.

Selv de som vil at verden skal overleve, må leve i den.

Les også: «Hvis det er noen som kan lansere et klimapass - så er det oss»

Noen ganger blir det nesten absurd. Det er ikke så lenge siden det var oppstyr om oslobyråd Lan Marie Bergs bruk av Rådhusets biltjeneste. Byråd Berg ønsker som kjent å begrense privatbilismen i Oslo, og noen ble rimelig oppildnet over at hun selv hadde tilgang til bil med sjåfør. Anklagene om hykleri haglet. Selv om bilbruken var en del av sikkerhetstiltakene rundt byråden etter at hun hadde mottatt en rekke trusler.

Selv de som vil forandre verden, må få overleve i den.

Så er det kanskje lett å avfeie disse eksemplene som noe man må regne med når man er på internett. Terskelen for usaklighet er lav når man sitter bak tastaturet. Har kommentarfeltet egentlig injurierende kraft?

Det er dessverre ikke bare i de dypeste avgrunner av kommentarfeltet at denne tankemåten finnes. Problemet går faktisk helt til toppen. I 2017 sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at det var dypt urimelig at noen med hans økonomi fikk skattekutt. Ikke bare ble han møtt med «du kan jo bare betale inn mer skatt selv» fra høyresiden.

Finansminister Siv Jensen gikk faktisk så langt som å be skatteetaten etablere en ordning for frivillig innbetaling av ekstraordinær skatt. Finansdepartementet adlød, og brukte 50.000 skattekroner på å innføre ordningen.

Les også: Dagsavisen mener: Gi fredsprisen til Thunberg

Støres poeng var selvsagt et helt annet: At velferdsstaten og alt det andre som er avhengig av en god og rettferdig fordelingspolitikk ikke kan være avhengig av at han og hans med-rikinger får lyst til å gi staten penger. Men så var nok heller aldri hovedmålet med ordningen å få inn skattepenger.

Det var en klubbe å slå Støre i hodet med. En klubbe til femti tusen kroner.

Det hadde neppe hjulpet Støre å ta agnet, heller. Da forfatter og SV-politiker Hans Olav Lahlum faktisk benyttet seg av ordningen, og innbetalte 100.000 i frivillig skatt, ble han anklaget for å spre «skatteskam». Det er jammen ikke lett å vinne.

Det finnes heldigvis håp. Greta Thunberg fortsetter å kjempe for aktivismen sin. Tusenvis av ungdom verden over fortsetter å streike for klimaet. Over hele landet finnes det lokale og nasjonale politikere som tør å stå på for et bedre samfunn. Så får det heller være at de ikke er ufeilbarlige, og at de også må forholde seg til den verdenen som de prøver å forandre.