Kommentar

Jålespråk

Plutselig var det der, som om det var en slags naturgitt selvfølgelighet.

Språk er makt. Språk er smykker. Og kan du bruke uttrykk som egentlig ikke gir mening, er du kjempemektig. Den som hører et ord man ikke skjønner, blir som regel på defensiven. Man nikker bare og håper desperat på at sammenhengen skal være oppklarende.

Det er oppsiktsvekkende sjelden at noen ser på deg og sier: Hæ? Det ordet der skjønte jeg ikke bæret av. Kan du bruke et annet, takk.

Det burde vi kanskje gjort oftere, når noen strør om seg med robust og narrativ og mulighetsrom og omstillingskompetanse og ledelseskraft og fokus og titler der vaskehjelper er rådgivere innen såpe og alle er senior ditt og datt fra de er junior.

Vi burde stoppe oftere, for vi er alle der at vi ikke skjønner alt. En nasjonal undersøkelse fra 2017 viste at én av tre av oss voksne ikke forstår det som står i brev vi får fra det offentlige. De unge har det sikkert enda tøffere i møtet med offentlig bokstavering.

Næringslivet er minst like krøkkete. Du kan åpne opp en hvilken som helst årsrapport et sted i næringslivet, sette fingeren ned et vilkårlig sted, og det vil dukke opp svada. Jeg gjorde øvelsen med Equinors rapport for 2018 og fingeren endte på volatilitet og allokere. Altså ikke svingninger eller «dele ut», som alle skjønner.

Denne uka har det jo vært julekveld for det politiske Norge, selveste statsbudsjettet ble lagt fram mandag. Og midt i denne talltåka dukka det opp et slags nyord. Det var budsjettimpuls.

Hmm. Dette er ifølge Dagens Næringsliv benevnelsen på det «kanskje aller viktigste tallet i statsbudsjettet». Men det er et ord ingen egentlig bruker, som ikke har noen intuitiv betydning. Men det handler altså om oljepengenes innvirkning på aktiviteten i økonomien. Som de også skriver i innskutte bisetninger, fordi de vet at folk ikke skjønner budsjettimpuls, men de bruker det likevel.

Ordet dukka første gang opp i Ukesavisen Ledelse i 2009 – én gang – da brukt av vår mann, Jens Stoltenberg. Sosialøkonomen og new public management-disippelen. Det drøyde enda tre år før det dukket opp i DN, og siden har det vært brukt i den rosa avisa 42 ganger. Totalt i hele kongeriket er ordet brukt rundt 100 ganger på trykk siden Jens begynte å bable om det.

Det er stammespråk, som sklir inn i avisenes brødtekst fordi de som skriver om store tall også utvikler store egoer. De, OK, la oss si vi, liker å pynte oss. I bokmålsordboka til Språkrådet står det følgende om budsjett- impuls: «Vi har dessverre ingen informasjon om ordet ‘budsjettimpuls’ i bok- målsdatabasen». Pussig, siden det altså er ordet som beskriver det aller viktigste tallet i dette havet av milliarder. Men dagen etter pengefesten sendte NTB ut sine meldinger til landets store og små aviser om «negativ budsjettimpuls», som om det var en selvfølgelighet å kaste om seg med dette oljedryppende ordsmykket.

Hvis vi holder oss til den rosa næringslivsbibelen, kan vi se nærmere på ordet «matriseorganisasjon». Det er det avisa nå skal over til, etter at man har fått gitt noen sparken. Eller blitt gjort overflødig, som det jo heter på styreromsk. Dette ordet er enda sjeldnere i bruk enn budsjettimpuls, men like fjernt. Matrise er framtida, folkens.

Til Ukesavisen Ledelse (dem igjen!) uttalte en professor seg sånn i 2015 om matriseorganisasjonens magiske kraft: «En organisasjon med både funksjoner og prosesser er en matriseorganisasjon, men ledere uttaler seg sjelden om hvorvidt makten skal være balansert, eller om den skal ligge hos avdelingene eller i prosessene».

Det er lov å si hæ.

Mer fra Dagsavisen