Isaksens skremmende talltull

Hvordan ser framtida ut? Hvordan får barna mine det? Hvordan er Norge når jeg blir gammel?

Det er mye å gruble på, og det kan være spørsmål som vekker uro. Og det er kanskje sunt med en viss porsjon framtidsangst.

Men så er spørsmålet hvordan man skal håndtere redselen.

Les også: Høyre-utvalg vil ha handlingsregel for innvandring

Vi har alle hørt om klisjeen om den gamle dama som ikke stoler på andre mer, så hun tar ut alle pengene av banken og putter dem i madrassen. Så vet hun hva hun har.

En viss grad av planlegging er lurt. Det er lurt å ukeshandle, og sette opp en meny for uka, så du ikke handler for mye laks eller leverpostei. Det kan også være lurt å sette opp et feriebudsjett, så du ikke søler bort for mye på tull og tøys.

Men det er ting som ikke lar seg planlegge. Verden, for eksempel. Hvem visste vel om korona for et år siden? Og hvem visste om barn som skulle bedrive selvskading i Moria-leiren da jeg var liten?

Det var nød da og, selvsagt, men fattigdom forflytter seg. Verden er ikke lik i år etter år.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen forstår det. Men han forsøker seg likevel med kalkulatoren når han skal komme med forslag til hvordan Norge skal forholde seg til verden og folk i nød i framtida. Som leder for Høyres innvandringsutvalg kunne han i går presentere sin løsning for Høyres sentralstyre, og i Aftenposten for resten av oss.

Isaksen har sett på hvordan vi styrer pengebruken vår her til lands, og tenker at vi kanskje kan styre flyktningpolitikken på litt av den samme måten.

Han vil ha en handlingsregel for innvandring, rett og slett.

Denne skal ikke være på tre prosent hvert år, slik vi har det med oljefondet. Men den innebærer et måltall for innvandring, som Stortinget skal bli enige om hvert år, basert på prognoser for familiegjenforening og asylsøkere.

Så kan Stortinget altså sette måltallet litt under denne prognosen, slik at man får et «akkumulert underskudd». Hallgeir Kvadsheim fra Luksusfellen ville vel kalt det en bufferkonto?

Denne bufferkontoen for folk i nød kan altså brukes når det er skikkelig nød. Flyktningkrise, for eksempel. Så blir det en slags kalkulert dugnadsinnsats fra Norges side, hvis verdenssituasjonen krever at vi tar inn litt flere.

Null stress, vi hadde jo en bufferkonto.

Les også:  «Vi står med åpne armer. Hvorfor hører ikke Stortinget på folket?»

Så får heller de som vil komme hit når vi bygger opp det akkumulerte underskuddet akseptere at vi faktisk ikke kan si ja. Vi bygger opp en bufferkonto her, skjønner du, så du må nesten reise hjem til landet ditt igjen.

Isaksen-utvalget vil også øke antall midlertidige opphold. Dette er allerede blitt kritisert av forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jan-Paul Brekke, som har påpekt at det kan være svært negativt for integreringen.

Men integreringen har ikke fått hovedfokus i forslaget til Isaksen.

Her er det snakk om å forme en innvandringspolitikk som skal være bærekraftig. For Norge. I forslaget ligger også en erkjennelse av at mottak av flyktninger også påfører Norge kostnader og ulemper, ifølge Isaksen. Dette fordi den økte fattigdommen i Norge er knyttet til innvandring, sier han til Aftenposten. Mange sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet.

Og merk denne setningen: «Kulturelle forskjeller kan i verste fall skape sosial uro». Ja, han sier faktisk det. Og legger til: «Dessuten er det et konservativt argument at vi bør være varsomme med store og brå endringer.»

Hvor skal man begynne? La oss begynne med erkjennelsen: Ja, det koster penger med innvandring.

Det er kostbart for samfunnet når folk faller utenfor. Det kan ligge en sparing i å sikre at vi ikke tar inn folk vi tror blir fattige. Men for langsiktig bærekrafts del kan det vel kanskje ligge en større besparelse i å jobbe for å utjevne de sosiale ulikhetene? Og jobbe med årsaken til at innvandrere, også norskfødte, opplever å bli diskriminert i jobbsøkeprosesser?

Integrerings- og mangfoldsdirektoratets ferske rapport viser at 28 prosent av innvandrere og 22 prosent av etterkommere av innvandrere opplever nettopp det.

Hvis innvandrere skal få det bedre i Norge, er det ikke første steget å bygge en politikk der de behandles som noe helt annet enn mennesker. Og si at vi ikke ønsker for brå forandringer og at vi er redd for konflikter grunnet ulike kulturer, så derfor strammer vi inn grepet om grensene våre.

Det sistnevnte vekker svært ubehagelige assosiasjoner.

Les også: «De sleper beina etter seg over på den rette siden av historien»

Det er fint å være bevisst på effekten av hvor mange vi tar inn i Norge. Det er også lurt med en slags plan. Men det er direkte usmakelig og inhumant å snakke om akkumulert overskudd eller underskudd når det gjelder mennesker i nød.

Vi kan ikke åpne døra for alle sier Isaksen. Som om det er noen som har foreslått vidåpne grenser. Innvandringspolitikken må ha rammer. Men det må være menneskelige rammer, ikke rammer som er skapt for å passe inn i Isaksens regneark.