(Ingen) grunn til panikk

Valgkampen betyr mye fordi det skal så lite til.

 Mandag kveld startet valgkampen for alvor. Da åpnet Arendalsuka med live-sendt partilederdebatt på NRK. De som fulgte med på debatten, kunne tidvis få inntrykk av at det sto om livet for partilederne som deltok. Det var kaotisk, kjelkete og fullt av avbrytelser. De ungene som begynner på skolen denne høsten, har få forbilder blant landets politikere når det kommer til øvelsen «ikke snakk i munnen på andre».

Årets valgkamp foregår i et åpent landskap. Det er usedvanlig vanskelig å forutsi hvordan dette kommer til å ende. Mange av partitoppene er tydelig nervøse. Under sendingen på NRK var det flere arge utbrudd, som kanskje varmet litt i kinnene på politikerne som sto utendørs i et ikke særlig varmt sørlandsklima. De som klarte seg godt i debatten, var tydelig lettet etterpå. Men har det egentlig noen betydning for valgresultatet? Er en femmer i VG et viktig steg på veien til seier? Er en toer i Dagbladet det samme som politisk undergang?

Noen få timer før debatten på NRK, lanserte Johannes Bergh fra Institutt for samfunnsforskning og Bernt Aardal fra Universitetet i Oslo studien av stortingsvalget i 2017. Valgundersøkelsene som kommer to år etter hvert valg er obligatorisk lesestoff for alle som vil forstå hvorfor valgene gikk som de gikk. Et av de mest interessante funnene i undersøkelsen er at velgerne beveget seg til venstre foran valget i 2017. De var også mer positive til innvandring enn tidligere. Likevel vant Frp og Høyre valget, og kunne fortsette i regjering.

Jonas Gahr Støre, som ble kåret til suveren vinner av den første partilederdebatten i 2017, også den under Arendalsuka, endte opp som valgets store taper. Mye av forklaringen finner vi i de små marginene: På venstresiden spredte velgerne seg på flere partier. Ap ble svekket, mens de andre styrket seg. Det gjorde at opposisjonen mistet styringsfart. På høyresiden ble også Høyre svekket. Men fordi KrF og Venstre kom over sperregrensen, mens Rødt og MDG på venstresiden ikke gjorde det, holdt det akkurat for Erna Solberg. Bakgrunnstallene fra undersøkelsen tyder på at Venstre kan takke taktiske Høyre-velgere for en vellykket bergingsaksjon som fikk dem akkurat over den magiske fireprosentsgrensa.

Også i år ligger Ap og Høyre an til å gjøre det dårlig. Det er langt fra sikkert at prestasjonene i TV-debatten på mandag er det som skal til for å få velgerne til å komme løpende. Litt betydning har det nok, men tidligere valgundersøkelser har vist at det betyr mindre enn man kan få inntrykk av.

Valgundersøkelsen deler velgerne i tre grupper: De trofaste, som har bestemt seg før valgkampen begynner og holder fast ved sitt valg. Tvilerne, som bestemmer seg under valgkampen, og som deretter holder fast ved samme parti. De troløse, som bytter parti i løpet av valgkampen. Valgkampen kan enten forsterke en velgers overbevisning, eller endre den. Det er helt klart forsterkingseffekten som er sterkest. Valgkampen handler derfor vel så mye om å holde på velgerne og sympatisørene som om å få nye.

Det er særlig ett parti som må legge ut på en innbitt velgerjakt i ukene som kommer. For Frp er bildet helsvart. På en landsomfattende kommunevalgmåling i TV 2 mandag, endte Siv Jensens parti på 6,3 prosent. Både SV og MDG er større enn Frp på målingen, med henholdsvis 7,3 og 7 prosent. Det er bare KrF, Venstre og Rødt som er mindre enn de mørkeblå.

Trenden bekreftes av flere andre målinger. Frp sliter alvorlig. Valgundersøkelsen viser at den store vinnersaken for regjeringspartiene i 2017 var samferdsel. På den tida ble asfalt valset ned på hvert nes og i hver dal i Norge. Men nå kommer regningen for gigantsatsingene. Det kan virke som om det er satt opp en gigantisk bomring rundt Frp, og at velgerne er svært lite interessert i å betale for å få lov til å passere.

Hva slags sak er bompengesaken? Handler det mest om skatter og avgifter, eller er det egentlig en klima- og miljøsak? De som er mot bompenger, mener det første. Tilhengerne ser det derimot som et miljøtiltak. Begge sider har rett. Men problemet for dem som kun vil se bompenger som et spørsmål om finansiering, er at nye veier og kollektivsatsinger må betales på et eller annet vis. Hvis det ikke skjer ved hjelp av bompenger, må det skje med veiprising eller via skatteseddelen. Fordelen med bompenger er at det er brukerne som betaler, og at transporten i de store byene flyttes over fra bil til sykkel, gange og kollektivtrafikk.

Miljø og klima var en viktig sak, faktisk den nest viktigste, ved valget for to år siden – bare slått av innvandring. Bompengediskusjonen har skapt en polarisering rundt miljøpolitikken som ser ut til å styrke partiene med en tydelig grønn profil. Kanskje finner vi noe av forklaringen på Frps problemer her. Og kanskje er manglende trøkk i klimapolitikken grunnen til at både Høyre og Ap sliter.

Under presentasjonen av valgundersøkelsen pekte generalsekretær i WWF og tidligere SV-politiker Bård Vegar Solhjell på at migrasjon og klima er de to store politiske utfordringene i tiåret vi har foran oss. Hvis de tradisjonelle styringspartiene ikke finner gode svar på disse spørsmålene, kan vi sannsynligvis vente oss et enda mer fragmentert og åpent politisk landskap framover. Da kan de allerede små marginene få enda større betydning for utfallet.